Design til Desu

Jeg kan opplyse om at jeg har tatt enda et steg opp på gærningskalaen for historiske syersker.

Er den ikke bare absolutt nydelig? Maskinen er fra 1936, den er handdrevet og den syr jevnere sømmer enn den to år gamle Singeren min. Den tilhørte oldemoren min og jeg skal låne den for neste prosjekt.

Joda, en gang skal jeg lage pene fargeglade skisser. Rødstripet skjørt med sort kant nederst, topp i samme stoff med sorte ermer, evt. sort belte, bolero i vinrød bomullsfløyel med sorte kanter og broderte gulldetaljer. Se vekk fra hatten og detaljene bak på skjørtet, jeg ombestemte meg.

Skjørtet blir sydd av dette mønsteret. (Jeg er nesten halvveis. Nå holder jeg på å installere lomme og er veldig fornøyd med meg selv - jeg kommer ikke til å være nødt å slepe rundt på ei gedigen veske.

Resten av mønstrene fant jeg i Authentic Victorian Patterns. Skal bli spennende å forstørre dem uten rutenett. (Jeg tror jeg må ha gjort feil på skjørtemønsteret. Det ble for stort i midjen og jeg kan ikke tro at tilsnørte damer målte mer enn sytti cm rundt livet.)

Avslutningsvis, her er et bilde av Mau som leker i skjørtestoffet. Hun ble fascinert av plastavstiverne i et billig korsett jeg tok fra hverandre  (har planer om enda et korsett) og skulle tygge på dem - rart, for hun elsker krinolinestål også.

En rask tur inn i emokroken

Grønn er ikke en av yndlingsfargene mine, men gardinene fra bruktbutikken ble med hjem allikevel. Jeg må slutte å gå innom for "å gi bort ting", jeg burde vite at jeg alltid ender opp med et eller annet, og jeg har allerede nok stoff til å sy i månedsvis uten å forlate huset.

Skjørtet er sydd av BurdaStyle 7880, samme som sist skjørt. (Seinere skal jeg bestille mønster fra enten Truly Victorian og Laughing Moon, men jeg har ikke greid å bestemme meg for noe enda.)

Det ble veldig enkelt, så jeg sydde pynt av samme stoff jeg skulle lage bolero av, og hadde på blonder i front. Blondene skulle på boleroen, men de passa ikke til den. Alle kantene på skjørtet er sydd ned med synlige stikninger av den grønne tråden. Jeg liker at det ser pent ut på begge sider. Pynten og skjørtet passer ikke heilt sammen, og derfor passer det sammen. Tror jeg. Noen tanker?

Dette ble et av de prosjektene hvor jeg ikke følger det opprinnelige designet så utrolig nøye. Vanligvis pleier det å gå bra, men denne gangen gikk jeg litt for langt. Jeg forkorta jakkemønsteret til skjørtet og det ble ikke heilt bolero.

Den funker ikke til resten av ensemblet heller. Jeg kan kanskje komme unna med å bruke denne til en empirekjole (ca. 1810). Det plager meg at jeg lot være å fore plagget (jeg tenkte at jeg skulle nekte meg selv det). Jeg har aversjoner mot rå kanter.

Jeg sydde en ny bolero - av boleromønster til og med, og den ble bedre. (Og den har så pen linning at det gjør vondt. Det har jeg ikke bilder av, men Sylvilel trodde linninga var utenpåstoffet, så fint var det. )

Skal brukes med hvit skjorte, men den gadd jeg ikke ta fram og stryke før vi løp ut i et solgløtt og tok bildene.

Sylvilel var innom for te og nerding, og jeg fikk bilder av ensemblet. Men som jeg hater disse bildene. Det er på grensa til deprimerende. For det første er jeg ikke grei å ta bilder av fordi jeg er ute av stand til å stå stille i mer enn to øyeblikk. For det andre er jeg usminka - jeg hadde tenkt å klippe vekk fjeset mitt eller noe, men Sylvilel har posta dem allerede, så det får være samme faen - og jeg hater, hater håret mitt.

For ikke å snakke om at jeg ikke er fornøyd med ensemblet i det heile tatt. Alt er feil.

Skjørtet er veldig enkelt, og kan brukes aleine, men jeg sydde et raskt overskjørt. (Det var iallfall tanken, men jeg brukte tre dager på å lage brettekanten...) Og først på bildene ser jeg at overskjørtet er heilt feil. Brettekanten skal være flat, men den står ut til alle kanter, og jeg forstår ikke, den er strøket og stiva med eddik til og med, fysikkens lover tilsier at den skal være flat, men det er den ikke. Jeg får vel sy den ned.

Jeg var ikke fornøyd med pynten på boleroen så jeg tok den av. Og det er noe som mangler, men jeg veit ikke hva, så jeg har stappa heile ensemblet så langt inni skapet som det går an, og der skal det få lov til å ligge til jeg har glemt hvor mye jeg hater det.

Sying er en sånn avslappende hobby.

Noen oppdateringer

På syttende mai hadde jeg på meg det viktorianske ensemblet og var avantgarde i forhold til alle syttenhundretallsbondetampene. (For du veit, de fleste bunader er basert på rokokkoens bondeklær.) Og det beste? Jeg trengte ikke stryke en dritt før dagen. Hurra!

Det var moro selv om dagen starta heilt for jævlig. Jeg ønska meg ei hagle da skrammeltoget gikk forbi men jeg var for trøtt til å stå opp og finne fram slegga for å brøle til russen, og sovna igjen. En time seinere var det salutt så huset rista. Klokka åtte gikk hornmusikken forbi. Det er ikke meninga at man skal få lov til å sove lenge syttende mai.

Kjolen min fikk masse komplimenter, været var fint, lillebroren min var plagsom, jeg spiste is, og da alle hadde gått hjem fikk jeg sy.

Jeg bestemte meg for å dra på Desu i år allikevel, og jeg skal ha på meg viktorianske klær. Det blir antakelig ikke viktoriansk måned på meg, for ingen av skolene jeg søkte på ville ha meg (buhu!) og på stedet jeg bor på er det ikke heilt akseptert å gjøre annerledes ting.

Men før neste outing må midjepartiet i front fikses. Ryggen sitter perfekt, men det er rare bulker i fronten. De skal vekk, samme hvor mye jeg hater å ta opp. Jeg har vært klar over dette siden før Banzaicon - grunnen til at jeg holdt vifta foran på alle bildene - og det skal fikses før Desu.

Etter Banzaicon måtte jeg innrømme at de absolutt nydelige oxfordskoene mine var utslitte, og jeg kasta dem. Det var virkelig trist, for det var nydelige sko, typen sko som man virkelig legger elsk på, som man bruker hver eneste dag, som man kan løpe i når man er for seint ute til musikalforestilling (ett år og en dag siden!) og ikke vil kaste fordi de er så fine. Sylvilel sparka til meg da jeg sa at jeg hadde kasta dem. Sånne sko var det.

Et øyeblikks stillhet takk.

Source

Jeg tror ikke et øyeblikk på at du har sørga over skoene mine, men det er greit, for her er skoene jeg har bytta dem ut med! De kom i posten i går. De passer som om de var støpt på foten og de er superkomfortable. (I fjor gikk halta jeg hjem oppover Karl Johan med bløende føtter og det var ikke moro.) Jeg har gått rundt med dem i fleire timer i dag, under unnskyldninga at jeg må gå dem inn, men det er ikke heilt sant. De var bare fine.

Når connet går over to dager må jeg selvsagt ha med meg et annet ensemble i tillegg, men det jeg nesten er ferdig med er jeg enda ikke heilt fornøyd med - og det andre har jeg bare klipt ut papirmønster til.

Litteratur: Sirkelen

Vaskeseddelen opplyser at boka er "Twatlight møter Fucking Åmal". Samtidig som det vil gjøre at mange leser boka vil det også være nok til at noen mer seriøse lesere kommer til å løpe vekk som om de hadde Edward Cullen i hælene. Jeg hadde ikke store forventningene da jeg åpna den, mest for å se hva slags faens nymotens vampyrdritt det var, men etter de første sidene var den med hjem.

Aldri døm ei bok på de andre bøkene PR-folka har prøvd å linke den til. I boka er det ikke en vampyr i sikte.

Source

Seks ungdommer samles under den røde månen, ført sammen av krefter de ikke forstår. De går på samme videregående skole og representerer et tverrsnitt av de sosiale lagene. For å overleve må de stå sammen, noe som ikke faller lett for noen av dem. Noen er ute etter dem, noen som vil drepe dem en etter en for å slippe en ondskap inn i verden.

Egentlig er det sadistisk, at ungdommenes overlevelse avhenger av om de greier å samarbeide med hverandre - mobbere og ofre, skulkere, friker, babes. Skillene mellom oss og dem er så sterke i tenårene. Jeg ble overraska over å lese om hvor jævlig de behandla hverandre, det kunne få hvilken som helst amerikansk high school på film til å blekne, jeg vil helst ikke tro at noen har det sånn.


Bøker om det overnaturlige har det med kun å handle om de overnaturlige hendelsene. Men i Sirkelen fortsetter ungdommens liv som før, med samme usikkerheter og problemer, bare med vissheten om at de har overnaturlige evner - og at de blir jakta på av en morder som går inn i ofrenes sinn.

Boka er skrevet i tredje person, men det byttes på hvilket synspunkt man forteller fra. Dermed blir leseren kjent med usikkerhetene deres, at alle av dem tar på ei maske for de andre, og man ender opp med å bry seg mer om dem når de blir angrepet og står ute av stand til å forsvare seg.

Mens jeg leste begynte jeg å se for meg hvordan dette ville se ut som på film. Jeg håper bøkene blir populære nok til at de blir filmatisert. Det er planlagt to bøker til, Ild (2013) og Nøkkelen (2014). Hvis bok to har kommet ut på svensk tror jeg at jeg skal prøve meg på å lese den svenske versjonen istedenfor å vente.