Viktoriansk korsett

Etter over et halvt år med venting og utsettelse og unnskyldninger, følte jeg meg klar til å takle det vanskeligste prosjektet fra Simplicity 9769: viktoriansk korsett. Som faktisk viste seg å være temmelig enkelt.

Jeg brukte et sett med ferdig oppkutta korsettdeler fra Vena Cava.

WIP

Stoffet er demin med ørlite stretch i som heldigvis ikke merkes (i ettertid spør jeg meg hva slags idiot det er som bruker stretchstoff i et korsett, jeg blir nødt å ha en alvorsprat med meg selv), og i dets tidligere liv var det ei horribel, sommerlig capribukse som ikke var min. Mønsteret krever ikke for, men jeg sydde inn et i bomull allikevel. Fordi da blir det pent.

Tvungen sypause fordi Mau ligger i veien. Så bortskjemt er hun.

Mau liker ikke det dårlige været og holder seg inne. Nå er hun så bortskjemt at bordet er den faste soveplassen hennes. Og symaskina skremmer henne rart nok ikke. Hun hjelper meg med syinga, i at hun ligger på alt jeg lager, så fremt hun får sjansen, selv når det har femti nåler i seg.


Det får komme bedre bilde etter hvert. Jeg er et nattedyr, hvilket resulterer i at jeg ikke er våken nok til å ta bilder når det er ørlite lys ute. Og ikke vær like dum som meg og bind snøringa i front, det sliter på korsettet, og jeg tenkte meg ikke om.

Er veldig fornøyd med hvordan korsettet sitter. Det strammer kun der det skal, og det er så vidt jeg merker at jeg har det på, selv om jeg kun er to cm fra den ideelle viktorianske midjen.

Tightlacing er ikke så ekstremt som man skal ha det til. I viktoriatida skulle midjen skulle helst ha dobbelt så stor omkrets som halsen. Det er ikke så mye for en "normal" person. Når man i tillegg putter på en kø eller krinoline, pluss at korsettet som oftest får bysten til å virke større, virker midjen mindre i sammenligning.

Når man leser om tightlacing er det viktig å ha et par ting i bakhodet. En, ikke alle har like mye skvisj på kroppen. Har man lite kroppsfett kan man ikke snøre inn like mye som en fyldig person. Det varier fra menneske til menneske. To, når man leser om de bitte små midjene de hadde for 150 år siden må man huske på at folk var mindre på den tida. I dag har vi som har tilgang til bedre ernæring vokst oss lengre og bredere. Tre, de begynte tidlig å snøre seg inn, så kroppene deres forma seg etter korsettene og de lærte seg å leve med dem. Fire, kun de mest ekstreme moteslavene snørte ekstremt - forresten var keiserinne Elisabeth en av dem (i tillegg hadde hun trolig anoreksi). Dronning Maud sa en gang at Elisabeth hadde "midje som en veps".

Til slutt, bare for å klage om det - nei, de opererte ikke bort ribbein for å bli tynnere. Selv en livsnødvendig operasjon ville være livsfarlig (før penicillin, før sykehushygiene), så at noen ville ta sjansen på en plastisk operasjon ville vært rein galskap og ingen lege med papirene i orden ville funnet på det.

Tilbake til korsettet - det eneste jeg ikke er fornøyd med, er snøringa på baksida. Det var første gang jeg slo inn maljer, og det ble ikke heilt riktig, de fikk skarpe kanter som river opp snørebåndet hvis jeg ikke er forsiktig. Er ikke sikker på hvordan jeg skal løse det, annet enn å ha noen til å hjelpe meg når det skal på. Må nok sove på det.

Viktoriansk cape

En eller annen gang må jeg ha sett en cape jeg hadde virkelig lyst på, fordi at jeg fant ut at jeg hadde lasta ned et gammelt mønster herfra. Tror jeg trenger litt mer trening i å forstørre mønster. Det første papirmønsteret ble for lite, og nummer to kunne fremdeles vært bittelitt lengre, men jeg ga faen og klipte ut i stoff.

Nervøs chenille er et stoff man virkelig må jobbe med for at det skal gjøre som du vil. Tynn satin er et stoff som aldri i vide verden gjør som du vil, uansett hva du finner på. Og hvem er det som finner på å kombinere dem? C'est moi. (Merde.)

Et par ganger har det vært nære på at jeg har trampa ut i hagen for å brenne tingen, og det eneste som redda den er at det har regna i strekk i ei uke.


En annen ting som er umulig med velur? Fotografering i dårlig lys.

Men den ble litt fin til slutt. Jeg sydde blonder på kanten og rundt kragen, sånn at kantene ble finere. Man kan egentlig ikke se blondene på kragen, men de er der, som en nesten usynlig detalj. Jeg får trøste meg med at jeg veit at de er der, og at andre antakelig ikke ville brydd seg uansett.

Vampyrting som er bedre enn Twatlight

Jeg har blitt så flink til å ignorere dritten at premiere og sånt muligens (jeg er ikke sikker og jeg har ikke tenkt å sjekke) har gått meg hus forbi . Så, bare en kort post slengt ut før jeg går tilbake til å sy og stikke meg.

Dette er for oss som, rart nok, ikke synes det er greit at kjæresten gjerne vil drepe dem.

Litt antikk mote

Da jeg stakk innom Oslo før Allehelgen hadde jeg planer om å sjekke ut lagersalget på Rainbow Textiles (fire etasjer med stoff - det bygget er himmelen!) og finne ut om Standard har mask grease paint sånn at jeg slipper å bestille over nett og betale ei formue for å få sminken over dammen når jeg en gang skal investere i foam latex maske.

Det som skjedde var at det var evig kø utenfor Standard (siste salgsdag før selve Allehelgen, og de som skulle fikse kostyme i siste liten begynte å kaldsvette), og Rainbow Textiles - ja, den butikken fant jeg ikke, mest fordi jeg var aleine uten min menneskelige GPS som jeg vanligvis dilter etter. (Kanskje det var for det beste, for jeg hadde ikke plass til fleire meter stoff i bagasjen. Men jeg stakk innom Outland og fikk med meg bok fire i Parasol Protectorate: Heartless.)

Da jeg bare skulle titte på noen bøker utenfor ei bruktsjappe, kom eieren ut og nærmest henta meg inn da jeg hadde sett meg ferdig.

"Har du sett inne?" "Nei," svarte jeg. "Kom inn da," sa han, før han ble usikker og så på meg. "Du snakker norsk, ja?" "Jada," svarte jeg, og konkluderte stille med at jeg hadde greid meg 45 minutter i hovedstaden før noen spurte om jeg var norsk. Dette er ny rekord i at jeg ser ikke-norsk ut.

Dette var ikke ei normal bruktsjappe. Innehaveren av Bærre Lekkert kan være stolt av å ha en halv million postkort til salgs. Personlig er jeg ikke interessert i postkort, uansett hvor gamle de er, så jeg spurte om fashion plates, og sannelig hadde de ikke gamle moteblader.

Jeg kjøpte Nordisk Mönster-Tidende fra 1901. Hvis jeg ikke husker feil er dette hva Kvinner og Klær starta ut som. Det er bittelitt kult å eie noe som er 110 år gammelt, selv om det er edwardiansk mote og ikke min kopp te. Jeg vil ha skjørt 5 på første side.


Legg merke til at det er kostymer. Venstre er en blomst, Høyre er en fisk eller ei havfrue etter skjellene å dømme, Midten er jeg ikke sikker på, men hun har ei krabbe på brystet og musesko...

Under overskrifta står det oppskrift på sjokoladesuppe! Jeg velger å tro at "suppe" betyr at det kvalifiserer som middag.

Fleire kostymer.

Dette bildet kjøpte jeg bare fordi jeg likte kjolen. Jeg ble fortalt at det var fra 1870-tallet, men jeg er ikke sikker på om det er riktig, for skjørtet hennes er så rett og enkelt, og ermene er mer 1890-talls. Men hatten hennes er liten, så det er ikke sikkert at det er riktig, heller.

Kanskje hun er en tidsreisende som har blanda, eller fått en periode feil. (Det gjør de i Dr. Who heile tida.)

Blåpapir med broderimønster fra 1928. Her er et bedre bilde av blomstene. (Bruk mønstrene som du vil. Jeg ville bli glad om jeg fikk se resultatet.)

No sodomy required

Fans av europeiske musikaler liker å rakke ned på amerikanske musikaler. Teknisk sett har nasjonalitet veldig lite med kvaliteten av et stykke å gjøre, men de klager allikevel. For eksempel liker jeg ikke stykker med superglad allsang, nasale skuespillere, stepping og overskuespill - som man nærmest ikke kan komme seg unna om man nærmer seg Broadway.

Selvfølgelig finnes det unntak. Avenue Q for eksempel - the Internet is for Pr0n & If you were Gay stammer derfra, og det er kule sanger. Også har vi Rent! Rent er bra, for jeg tør ikke si noe annet, jeg bor sammen med en fan. Og til slutt min store stygge svakhet - Legally Blonde. Det er feministisk (jo, faktisk) og musikken er bra.

Problemet, tror jeg, er at amerikansk kan lett anses som tacky - mens europeisk er høytflygende kunst av første klasse. Men det er en ting europeiske musikaler kan se langt etter, og det er selveste Neil Patrick Harris. Enn så lenge.

Angående nonner var det en tre-fire stykker blant publikum da jeg og Dezzik var og så på Tanz der Vampire sist mai. Det var litt morsomt å se dem, for ei av plottlinjene i Tanz er om ei ung jente som korrumperes av en mørkets skapning, og dessuten var det søndag. Jeg trodde egentlig ikke at nonner fikk lov til å se på slike umoralske (men utrolig morsomme og fengende) stykker - som forresten åpna i Berlin sist mandag, og nok en gang glaner jeg stygt på landet mitt generelt (nå representert av en snødott i hagen) og spør meg hvorfor jeg bor her. Det eneste lyspunktet er at de ikke har ordentlig melkesjokolade i Tyskland.

Bittelitt stoffavhengig

Jeg liker ikke å shoppe. Jeg hater å kjøpe klær. Skulle du noensinne oppdage kloremerker på ei kjøpesenterdør i Nordland er det noen som har slept meg inn dit, og jeg har stått i mot så godt jeg kunne. (Dette er prisen man må betale når alle vennene dine er sterkere enn deg.)

Men send meg inn på hobbybutikker, og jeg robber dem til siste stoffrest.

Jeg var ute etter fem meter satengband. Husfliden hadde ikke - men de hadde to meter blonder til fløyelscape, et fint stoff jeg skal lage syttenhundretallsjakke av (nederste)- jeg kjøpte lin til for, og et bomullsstoff jeg vil bruke til stomacher hvis jeg noensinne skulle lage en svart robe a la francaise.

Den andre stoffbutikken hadde satengband - og en kurv med rester til 40 kr pr. stk. Gikk litt amok og fikk med meg noen fine høstfarger. I butikken så jeg for meg en haug syttenhundretallsjakker, men når skal jeg bruke dem, og når skal jeg sy dem - og viktigst, hva trenger jeg fire-fem jakker til?

Men jeg har fint stoff. Masse stoff. Stoff.

Dette er et lite prosjekt jeg holdt på med en dag jeg hadde fri. De er ment til å være til synåler. Greie å ha hvis man er på reisefot eller ikke liker å ha nåler utover heile huset. (Jeg fant ei nål i håret mitt. Da ble jeg litt skeptisk.)

De hadde sånne på syttenhundretallet. Inspirasjonen er fra bloggen til en skikkelig periodepurist (les: ei nazi berte jeg ikke vil linke til fordi hun diskriminerer folk), og jeg bare måtte ha noen selv fordi de var fine. Jeg tviler på at jeg kommer til å huske på å bruke dem, men de ble fine.

Jeg kan fremdeles ikke brodere, men den med brunt kantband ble ikke så verst.

... Det er litt rart at jeg fortsetter med forskjellige prosjekter fra syttenhundretallet når perioden jeg virkelig elsker, er sein viktoriatid.

Ev'ry day is Halloween

De verdslige har kanskje feira ferdig på én dag, men jeg har ikke fått det heilt ut av systemet. Og, hvis jula kan vare heilt til påske, kan Allehelgen forlenges til advent.

Derek Landy, som skriver Skulduggery Pleasant, har skrevet ei korthistorie om Tanith Low (Tanitta Dyp på norsk...) i anledning Allehelgen. Trick or Treat.

Advarer om at det er en major spoiler for Mortal Coil (bok fire) og at å lese novella vil drepe hvordan Dark Days (bok tre) ender med et WHAM (kort fulgt av å faen), men for de som ikke bryr seg kan jeg opplyse om at en Remnant er ei ond sjel som kan besette deg. I det minste kan korthistorien være med på å overbevise om at dette er en bokserie man absolutt burde lese.

Vampyrrelatert fant jeg en guide for vampyrbøker opp gjennom årene. Personlig savner jeg Sheridan le Fanus "Carmilla" fra 1872, men ellers er den ganske komplett, bare fjern og glem det siste tiåret.

Og så, ei oppskrift på Butterbeer Latte. Smaker nesten juleaktig, og sender deg inn i diabetisk koma etter en kopp, men det er verdt det.

Det jeg egentlig skulle poste om, var dette. Årets gresskar, om enn en smule forsinka.

Lillebroren min var med. Jeg fikk overbevist ham om at det ikke er farlig å skjære seg (alt som skjer er at det gjør vondt, man dør ikke av det) tross de voksnes advarsler, så jeg føler at jeg har gjort en del av storesøsterplikta mi for ei stund framover. (Lære ham ting de voksne ikke liker, altså.) Jeg ba ham også holde kjeft da han begynte å bable - med babling mener jeg undermedisinert ADHD-indusert orddiare! - om fotball. Så jeg har vært slem storesøster også. (Hva, trodde du jeg var snill? Hah, stakkars menneske.)

Mau hadde hodet oppi sekunder før bildet ble tatt.

Dette er et veldig gladsint gresskar. Designeren forandra mening midtveis, og så skulle det være skummelt.

Den Uunngåelige Allehelgensposten

Dette årets Allehelgen ble tilbrakt nedi sør, på ei folkehøgskole til og med. I forkant lurte jeg svært på hvordan det skulle gå, fordi jeg ikke er særlig sosial av meg, men det gikk bra, selv om jeg fikk et par uventa ninjaklemmer*. Også var det kule folk der. Siden skola tilbyr østlig kampkunst og medisin som linjefag er det utvilsomt ei av Norges mest nerdete skoler.

Jeg var der fordi bestevenninna mi går der. Allehelgen er en big deal for oss, mest fordi vi kan kle oss ut og spise godteri på samme tid. Det blir ikke bedre.

Doktorskjerf, for  i følge Skulduggery Pleasant skal døde kle seg stilig. Zombier burde plukke opp et par tips.

Tsurine, som var Sesshoumaro i sommer, er kjempeflink til å sminke seg. Det var to stykker som ikke gjenkjente henne selv om de sto like ved. Og hun fikk skremme et par folk, ho ho. (Jeg savna vampyrtenna mine, for jeg var ikke særlig skummel - selv om huldra kan finne på å drepe folk.)

Skola hadde et fantastisk opplegg for å feire. Jeg har litt dårlig samvittighet, for jeg vant prisen for beste kostyme og jeg studerer ikke der. Det var nest beste pris, og jeg fikk en sjokolademedalje og ei plastflaggermus. Det var kjempefint. (Jeg nevnte noe om kule folk i åpningsparagrafen - må kanskje si at de var snille også.)

Det var utrolig mange morsomme og fine kostymer: vampyr med kappe og T-skjorte hvor det sto "Gi Blod!", Hulken i full kroppsmaling, en vampyr inspirert av Death Dealerne fra Underworld (ny film til våren forresten, trailer), klassisk vampyr á la gotisk grevinne, en fyr med uthula gresskar på hodet - Jack o' Lantern (genialt), et par lettkledde jenter jeg ikke innså var gutter før de snudde seg, og en awesome ulvemann med langt hår og lange svarte negler. Jeg blir litt tussete i hodet når det kommer til kostymer, jeg kunne sikkert ramsa opp et par paragrafer, så jeg slutter her.

Også fikk vi gresskarkake med lakrisglasur. Jeg skal ha oppskrifta.

Dagen etterpå, på selve Allehelgen, stakk vi ut og tok bilder i en park. Det er andre året på rad at Allehelgen betyr photoshoot, ute, i litt for kaldt kostyme. Dette var i fjor. Og her er årets bilder. (Da jeg kom hjem fant jeg ei lang grein i skjørtet mitt. Og jeg har hale, den bare forsvinner i skjørtet.)

* En ninjaklem er en klem du ikke ser komme i det heile tatt. Den som klemmer skal helst snike seg opp på deg bakfra.