Har gjennomført tur to til Tyskland, Stuttgart og musikal. (
Dette er hva som skjedde sist gang.) Klarte å ta med meg et intetanende offer denne gangen også. Dezzik er kul. Vi planlegger å myrde hverandre ganske ofte.
Dro med tog 17. mai (
gå i tog er for pyser, de virkelig hardcore kidsa
tar toget), etter at jeg hadde glemt at jeg hadde tydelige meninger om NSB siste gang jeg dro nedover. Fra Trondheim til Oslo var det interessant mange vikingaktige skjeggefyrer på toget. Det hadde vært
VM i skjeggvekst i barteby.
Bestemte meg for å være rar og gal i Trondheim, og la igjen boka jeg hadde lest ut på turen til ei venninne som bor der. Den endte i potta til en plante bak ei søppelkasse, til venstre for en benk på togstasjonen. Nevnte bok var "Noe som hjelper" av Mona Høvring. Hun var besøkende forfatter sist samling på Forfatterstudiet. Anbefaler henne, for hun liker Dr. Who. (Også skriver hun godt. Boka var vidunderlig og jeg er litt forbanna på meg selv som ga den fra meg, men man tenker ikke klart etter å ha reist med nattoget.)
På Gardermoen oppdaga vi at vi hadde ulike flightnummer... og at vi hadde endt opp på hvert vårt fly til Kastrup. Siden jeg bestilte sist var det min feil. Jeg har skills når det kommer til flybooking.
 |
| Utsikt fra Hotel Rössle. Legg merke til grantreet høyt oppe til høyre, over alle de andre trærne. Det sto på en lang påle, og av en eller annen grunn var det pynta med masse glitter. |
Torsdag litt ut på dagen stakk vi av gårde for å finne veien til teateret. Tanz der Vampire går på Palladium Theater. Da vi gikk bak for å forvisse oss om at sceneinngangen ikke hadde blitt flytta pga. rabiate vampyrfanjenter i førtiårene, fikk vi høre en Alfred øve gjennom et åpent vindu. Kan ikke være hundre prosent sikker på hvem det var (sikkert Krisha Dalke), men han sang de to siste versene av
Für Sarah (engelsk versjon
her, dog med annen sanger), og det var kjempefint.
Trikken mellom hotellet og teateret gikk gjennom sentrum så det ble sightseeing på oss på tilbaketuren.
 |
| Nok en gang - teh noes! |
 |
| Inne på slottsplassen til det gamle slottet. |
 |
| Linje 42 så klart. |
 |
| I can has, bitte? |
 |
| Hvis du ser opp fra handlegata er det noen som ser på deg... |
Etter å ha sjekka værmeldinga for helga var vi usikre på hvordan det skulle gå (regn, regn, regn), men det var nesten for mye sol. Til vi kjøpte is. Da skya det megafort over. Så gikk vi inn på en gigantisk bokhandel - de hadde egen vegg for vampyrlitteratur og vi måtte klage litt over Twatlight. (Det får da #/¤&@! være måte på hvor sparklepirene gjør sitt forbanna inntog. Første bok selges til og med på musikalsuvernirsjappa under Apollo Theater like over gata for Palladium.) Synes manga på tysk er litt rart. Ble flau da jeg innså at jeg sto foran yaoi-seksjonen.
Da vi kom ut virkelig styrtregna det, iblanda lyn og torden. Kjøpte paraplyer og fikk "Singing in the Rain" på hjernen.
En ørliten feil med trikketidene gjorde at vi kom for seint til det første showet. Det er ikke like kult å løpe som det virker på Dr. Who, og på toppen av det bestemte jeg meg for å ha på de høyhælte skoene jeg hadde med. (Fant ut at jeg kunne løpe i dem.) Vi gikk glipp av de fem første minuttene, men det var greit. Fikk prate med en ansatt der, hun var kjempegrei og fortalte litt om hvordan det var å jobbe der.
De får se alle showene på skjerm. Jeg begynte å lure på akkurat hvor bra tysken din må være for at du skal få jobb. (Min er basert på musikaltekster, inkludert ganske mye gestikk for å vise hva man mener, og grammatikken glemmer jeg alltid hjemme.)
Da vi gikk inn i salen (i totalt mørke) ble jeg utrolig imponert. Fleire ganger i løpet av showet går skuespillerne inn og ut fra salen, og siden jeg nesten ikke så en dritt av trappene lurte jeg fælt på hvordan de klarer å gå uten å se ned heile tida for å se hvor de går (for det var jeg nødt til!). Andre dag så jeg at oppgangene blir diskret opplyst der de går. Snakk om juks.
Selv om det blir å dra rosen litt for langt å kalle grusikalen et grandiost mesterverk, er Tanz definitivt en av de beste musikalene. Det er vanskelig å forklare akkurat hva som treffer, men musikk og handling passer bra sammen, og det er ikke et kjedelig øyeblikk gjennom heile greia, karakterene er interessante og kostymene er kjempebra. Også er det morsomt og tragisk på samme tid.
Fredag husker jeg egentlig lite av. Det var varmt. I følge bildene mata vi ender. De bittesmå nøstene ser kanskje søte ut, men de beit hardt. I et lite uoppmerksomt øyeblikk fra mi side, klarte en liten sånn å snappe et halvt rundstykke ut av handa mi.
Måtte tilbake til hotellet og hente vampyrtenna våre. (Litt rart å si at man må hente tenna sine. Rarere å glemme tenna sine...) Vi skulle backstage for foto av
Jan Ammann. Mens vi venta hata jeg meg selv fordi hadde sagt til Dezzik at han bare måtte tvinge meg hvis jeg prøvde å snike meg unna. Hvilket jeg prøvde, uten mye hell. (Gud er døøød.)
Vi (okei, jeg) var vettskremte av tanken på å være de eneste som møtte opp backstage og ende opp med å se ut som rabiate fans. Men det var kanskje tjue folk der. (Jeg ville ikke gått utenom å rappellere ut et vindu for å unnslippe en slik mengde.) Fikk bilde med sjefsvampyren, hvor jeg ser veldig ut som et dådyr i ferd med å bli splætta av et jævla stort vogntog.
