Ewigkeit ist... not so bad actually

Så var det visst den tida på året igjen. Årets kostyme var, selvfølgelig inspirert av Tanz der Vampire, tidenes beste vampyrmusikal (jo, faktisk - alle de andre vampyrmusikalene har feila totalt). Sylvilel overtalte meg til å bli med ut på byen dagen før dagen. Hun lånte et av mine selvlagde kostymer og var Regency Zombie Slayer fra Pride and Prejudice and Zombies. Hver gang jeg ser fulle folk kan jeg ikke la være å lure på hvordan noen kan tvile på Darwin. Vi stammer fra apene.

Tidligere i dag dro vi ut til noen gamle graver for å få litt bedre bilder av kjolen. Det ble en kald affære - ikke at vikinger blir kalde, altså. (De blir blå, også dør de.)

Vi dro hjem for å bake - planlegger å gi gresskarforma muffins til ungene som kommer, også skal vi ha eplekake. Det er tross alt Samhain, for oss som er/har vært paganister. Samhain er heksenes nyttår, og man bruker dagen for å minnes de døde. Også er det epler involvert, men jeg husker ikke heilt hvorfor.

Godteriet er kjøpt, vi har kostymer - seinere skal vi se på The Nightmare Before Christmas, for det  er tradisjon - snart blir det eplekake, også... kommer det forhåpentligvis unger vi kan skremme. Sist Allehelgen vi feira sammen ble det kjøpt masse godteri, også kom det bare tre-fem unger. Ble nødt til å spise godteriet selv.

I anledning Allehelgen...

... presenterer undertegnede litt blod og gørr.

Info om bildene finnes på DeviantArt.

I dag var en fin dag

En gang i blant bør man sette seg ned for å kjenne seg lykkelig.

Innflyttinga i den nye leiligheta går bra, med mindre og større problemer, som at Jysk ikke har lagt ved dingseboms til Sylvilels rammemadrass, og at utleierne ikke har fortalt hverandre at det ble avtalt at vi skal leie rommet ute i gangen og at de derfor måtte rydde ut av det. Og så innså jeg at det er fire år siden jeg har sett fjernkontrollen til DVD-spilleren min.

Lyset inne på kjøkkenet har gått, og dette skrives på en søndag. Ingen butikker åpne - eller jo, men jeg gidder ikke gå bort på Bunnpris for å kjøpe pærer. Det er koseligere med stearinlys.

Stua vår har, ganske uventa, blitt pussa opp. Selv ser jeg ikke problemet med syttitalls tapet - det er sjarmerende og så lenge den sitter på veggen er det vel ingen grunn til å modernisere. Hadde bare resten av verden vært enig. Jeg hater Sylvilels interiørprat like mye som hun hater at jeg nerder. Rart nok overlever vi med hverandre. Så langt, altså, og det har vært... tre dager.

Sylvilel kjøpte også plasttenner på teateret - og satte dem her. Det gjorde meg glad.

Sylvilel er ute på bursdagskalas, hos slektninger, tror jeg. Det var en bursdag, men jeg spurte ikke hvem bursdagsbarnet var. Jeg husker utrolig nok hvordan man slår på Playstationet hennes (men glemte å slå det av), og prøvespiller platene jeg kjøpte nedi Tyskland. Med andre ord er hun ikke hjemme for å minne meg på at jeg ikke må synge så høyt for ikke å plage naboene. Til tross for at jeg virker sky og lavmælt er det lyd i meg. Jeg lærte litt om klassisk sang på musikklinja. (Nå synger jeg for det meste i dusjen og når jeg er glad.)

Ungene til naboene (eller ungen, jeg har ikke telt dem), begynte å romstere rundt halv ni i morges, så jeg føler at de fortjener det. Jeg liker ikke unger. Men i går sprang guttungen rundt ripsbærbuskene i hagen og veiva med et lekesverd. Vi kom akkurat hjem fra en alt for praktisk innkjøpsrunde. Jeg er ikke praktisk av meg. Han lyste opp da jeg ropte at han hadde fint sverd. Jeg vil ha et, selv om det bare var av plast. 

Ungen kommer til å bli overlessa med godteri hvis han går Halloween hos oss. Og vettskremt av kostymene våre. Forhåpentligvis. Ellers går ting bra. Neste helg er det seminar i Tromsø. Går forfatterstudiet der.


Nå skal jeg skifte CD.

Fire dager i Tyskland

Etter å elska en viss østerriksk vampyrgrusikal i to år, og bare sett klipp på YouTube, illegalt filma og lagt ut av fans, gikk turen nedover til Stuttgart for at den skulle ses live.

Dette var forresten hvordan jeg så Sylvilel hele reisen.
Hun tar veldig mange bilder.

Reisefølget var Sylvilel, partner in crime and fan obsession. (Joda, så var det jeg som dro deg med, og jeg er definitivt mer hjernedau fanjente enn du, men ikke kom her og si at det ikke var noen som poka meg noe infernalsk da Półnagie Ciacho kom på scena!)

Vi flytter sammen nå, og veit at vi tolererer hverandre sånn høvelig. Og det er bra når man skal reise sammen med buss og tog og fly i over et døgn. Faen ta NSB selv om de har hvilestolvogn som ser ut som Galtvortsekspressen, neste gang tar jeg fly. Reisa tror jeg vi skipper siden det mest spennende som skjedde var at vi fant opp nye regler for vri åtter og at undertegnede klarte å si "Popo!" veldig alt for høyt på toget mens det var tyskere til stede. (Dette er en nerdeting du ikke vil forstå. Hvis du vil vite hvorfor det var flaut kan du slå opp i ei tyskordbok og lure på hvorfor jeg skulle finne på å si det.) 

På Gardermoen peip det, og så ble jeg offer for en vekterlærling som visst trodde jeg var terrorist sånn som han måtte klappe på meg. Etter at jeg var ferdig med å klage over vekteren, brukte jeg ventetida til å  introdusere Sylvilel for Dracula, das Musikal, med det resultat at hun ikke gjorde annet enn å høre på at Uwe Kröger og Thomas Borchert sang "Zu Ende" resten av turen. Sangen var fin de femten første gangene.

Hørt på flyet fra Oslo til København:

"And in case you didn't understand a thing of what I just said, we'll repeat some of the safety instructions in English. [...] If you wanna leave the plane in a hurry, there are exits in front of the plane and over the wings..."

Når man velger det billigste hotellalternativet regner man ikke med å havne opp på et nydelig antikt hotell og få gedigent rom med tredobbelt så stor balkong som hjemme. De hadde et nydelig skap som så ut til å føre rett til Narnia. Plagsomt nok hadde jeg ikke nok plass i bagen for å få det med meg hjem. Hotell Dachswald anbefales hvis du skulle ta turen til Stuttgart.

Mandag, dagen etter ankomst, fant vi verdens nest største edderkopp hengende over døra. Det var ikke heilt greit å gå inn og ut med den tingen over hodet. Etter noen halvhjerta forsøk på å få tak i den, endte det med at Sylvilel spurte en grei hotellansatt med støvsuger om hun ikke kunne ta den. Selvfølgelig syntes vi begge synd på det hårete utysket da den ble sugd inn og splætta.

Første dag var planlagt til å brukes til sightseeing inne i selve Stuttgart av den enkle grunn at musikalen ikke spilles mandager. Vi endra planene fordi vi var slitne, ei naturlig bivirkning av 21 timer buss og tog og togbuss, og dro heller inn til Plieninger Strasse for å finne Palladium Theater. Hvis du tar strikkinga di med på trikk og metro i Tyskland blir du stirra på.

Allerede da vi fløy inn forsto vi at byen var et stort lappeteppe av forsteder, men det var overraskende enkelt å finne fram. Buss, trikk og metro samarbeider ,og det er utrolig billig å bruke kollektivtransport sett med norske øyne. Også er det så effektivt og kjapt! (Byen ble selvfølgelig sett gjennom et rosenrød filter; til og med grafittien langs trikkelinjene var fortryllende.)

Vi ble veldig glade over å se gigantiske flagg med logo og tittel, Tanz der Vampire, vimple foran teateret. Vi fant sceneinngangen (tror vi), og planla å stikke bak etter forestillinga for å se om vi kunne stalke Jan Ammann eller Kevin Tarte, og få bilde av Greven i kostyme. De to alternerer i rolla. Jan er hovedattraksjonen, Kevin gjør show i helgene etter hva jeg har forstått, og når Jan ikke kan. Skulle ønske jeg hadde fått sett begge, men show nr. 2 ga Jan muligheten til å hente seg inn, karaktermessig, i mine øyne. Han var ikke heilt Greve på tirsdag.

Dessverre var vi slitne begge dagene, og dro tilbake til hotellet. Oversettelse følger: Vi turte ikke, for det var Ammann som sang begge dagene og hva om han ikke er grei? Han ser ut som en overlegen fløtepus uten vampyrsminken, og vi møtte på null andre fans som kunne vært med oss sånn at vi ikke så så utrolig gale ut. Hadde Kevin vært på jobb, ville det vært mindre skummelt, for han er visst snill og stiller opp på bilder med gærne fans utenom events. 

Resten av dagen ble brukt inne i Vaihingen, en liten faktisk ganske stor forstad. Vi fant et slags magasin for litt av hvert, Müller, tror jeg det het, og noen fant og kjøpte Roman Polanskis "Dance of the Vampires" på DVD. Så kom hun på at dataen hun hadde med seg, ikke har CD-ROM. Scheisse.

Selve Stuttgart virka ikke så stort. Vi tok metro inn til byen andre dag, og ble stoppa av en koreansk turist som skulle spørre om veien. Fordi undertegnede ofte blir tatt for å være utenlandsk hjemme hadde Sylvilel og jeg bestemt oss for å se hvor mange vi klarte å lure. Stillinga ble 4-1 til meg. Tror jeg. 

I Slottsparken.



Kart fra hotellet, med lugubre annonser. Hva slags klientell er det de vanligvis har? 



Teh noes!

Sylvilel, med det nye slottet i bakgrunnen.

Der Alte Schloss

Jeg kan ikke huske å ha tatt dette bildet.

Vi så begge slottene i byen, Sylvilel undra seg over veldig feite ender, og vi ble veldig glade over å finne plakater av Tanz. Inne på turistkontoret hadde de til og med et teppe med logo. Vil. Ha.

Til musikalen. Først da jeg satt i salen og venta, kunne jeg tro at vi skulle Tanz der Vampire. (Fangirl much?) Med Jan Ammann og Graf von Krolocks utrolige kappe. Første show satt vi ganske langt bak, men hadde fantastisk oversikt over scena selv om det var vanskelig å se tydelige ansiktstrekk. De som satt rundt oss, virka overraska over å møte på to stykker som ikke snakka tysk. Vi klarte å forvirre dem veldig med å synge min norske oversettelse av den andre sangen. Hvitløk, hvitløk!

Da det begynte var Sylvilel snill nok til å dulte borti meg og si at jeg måtte huske på å puste. Glad for det, for det hadde jeg heilt glemt. Det var fantastisk å se, jeg la merke til så mange små detaljer jeg ikke hadde sett før, og besetninga var for det meste super. Det var interessant å se hvor mye som kan forandres bare ved å spille det litt annerledes, legge trykk på forskjellige ord, etc.

Hadde en fin samtale med en utrolig bra kledd optikerlærling på trikken etter showet. Hun hadde kjole på seg som var så fin at ingen unntatt den mer fanatiske fansen ville lagt merke til det om hun hadde blanda seg med vampyrene på scena. Trodde egentlig hun var fan, hun hadde tross alt kledd seg ut, og det var derfor jeg sa hei, men det var første gang hun så stykket. Spurte hva hun syntes, for det er spesielt å kunne snakke med noen andre som veit hva Tanz er. Hun hadde forventa at det skulle være mer kjærlighetshistorie. Forstår den - hallo, reklamefolka legger nå opp til at dette skal være noe á la Twatlight: Diese Liebe endet nie! Kjærlighet? Hvor da? Pft!

Vi hadde kjøpt backstagepass til onsdag. Da vi møtte opp var det skuffende få fans der - i mitt hode kan ikke alle de sossete middelaldrende damene som var der, være fans. Sylvilel kom opp med en teori om at de nok kun var der fordi de hadde våte drømmer om Ammann. Godt mulig.

Guiden kom og vi fikk utlevert hvitløk (og jeg hadde selvfølgelig ikke tenna på meg så jeg kunne hvese og late som om jeg daua av lukta, men bedre lykke neste gang), og så bar det av gårde! Fikk sett kulissene på nært hold og de var fantastiske. Fant ut hvordan de gjør et par ting jeg virkelig har undra meg over.

Takket at jeg fulgte sånn halvveis med i tysktimene på ungdomsskola forsto jeg kanskje sånn tjuefem prosent av hva guiden sa. Dessverre visste jeg mesteparten allerede, takket være teh interwebz, men turen var verdt det, jeg fikk sett kostymene på nært hold. Jeg var i himmelen inne på damenes kostymelager. Det var nok til at en av guidens assistenter holdt ekstra godt øye med meg. Tror ikke jeg ville stolt på meg heller...

Etter turen gikk vi bort til guiden. Von Krolock biter Sarah, og det er selvfølgelig en blodig affære. Det bruker de bitte små blodposer til. Jeg ville vite når skuespilleren putter dem i kjeften.

Hun reagerte med, "Oh my god, did you understand anything?!" og fortsatte med å være så hjelpsom at hun bare gjentok det hun allerede sagt på tysk, at de bruker små blodposer. Som om ikke enhver imbesill kan forstå det. Jeg var farlig nær å informere henne om at jeg har lasta ned en haug (fjell) av videoer (illegalt filma) av showet og har sett scena igjen og igjen og igjen, så takk, det der visste jeg. Veldig smart, med tanke på at produksjonsselskapet, Stage Entertainment, er veldig protektive ovenfor showet. Det var ikke engang lov til å ta bilder backstage, og de som filmer under selve forestillinga står i fare for å bli angrepet av vampyrer. (Egentlig er ikke det så fælt, så det skjer nok noe eklere etterpå.)

Klarte å hente meg inn. "Yes, I know, I've seen-- We saw it yesterday." Håper hun tok nølinga som vanlig stotrende engelsk. Uansett ville hun ikke si akkurat når, så jeg gjetter at det er en av hemmelighetene deres. Får finne det ut selv.

Mens vi venta på at klokka skulle bli 18.30, og at showet skulle begynne, fant vi ut av vi ville besøke Apollo Theater rett over gata, for det var der Tanz ble spilt i 2000. Der fant vi en fin suvernirbutikk. Mens vi sto og så på kostymer (ganske dårlige vampyrkapper, men det var en fantastisk kjole der, med krinoline, som faktisk så halvveis bra ut), kom det en fyr bortover og spurte om jeg og Sylvilel var en del av musikalen. Der har du igjen for å ha på korsett og se rar ut. Han var totalt noob, så klart, men for et kompliment!

Gikk litt over kanten i suvernirsjappa og fikk med meg to CD-er (Wien 1998 og 2009), et forkle (hvordan skjedde det egentlig?), et tannsett i plast og program med fine bilder fra produksjonen i Oberhausen 2009.

Andre gang vi så showet satt vi på andre rad. Det var supert, fikk følelsen av å være på teater, ikke av å se på TV. Publikum blir involvert i handlinga. Det er enkelt å se hvem som har sett stykket før - ensemblevampyrene går ut gjennom salen etter en av sangene sine (Ewigkeit) og kaster seg over en stakkars publikummer hver. Første dag hadde jeg stor glede av å se ei eldre dame to rader foran oss bli vettskremt. (Nevermind at jeg selv fikk hjerteinfarkt da vampyrene kom inn på slutten av første akt...) Andre dag gledde jeg meg til å se den eldre dama to plasser til høyre for meg bli livredd, men så gikk ikke vampyrene den veien. Men folka på første rad endte nesten i fanget på oss på andre rad da en mannlig vampyr ble vel nærgående.

Veit ikke hva som skjedde, men det ble gjort fleire feil. Danserne stressa gjennom to av de tre store dansesekvensene. Solodanserne gjorde feil i både Rote Stiefel og Carpe Noctem, og det var skuffende. En ensemblevampyr hadde kostymeproblemer under Ewigkeit, men løste det godt. Hadde jeg ikke sett stykket før og studert dansen, eller sittet lenger bak, ville jeg nok ikke lagt merke til det.

Til og med i ballscena ble det tull. Von Krolock biter Sarah - og han klarte å miste den mye omtalte lille blodposen. Han måtte plukke den opp mens han holdt tak i Sarah (besvimt av blodtap), og da han skulle løfte henne like etterpå og bære henne litt rundt, holdt han på å glippe taket.

Til tross for dette klarte jeg ikke å finne ut når han putter posen i kjeften. Faen.