SOS

Noen må virkelig skrive en manual om hvordan man skal overleve en familieferie.

Vampyrbøker: Parasol Protectorate

I følge statistikken for denne bloggen er det fleire som har Googla etter gode vampyrbøker for voksne. De har endt opp på innlegget mitt fra 1. april, hvor jeg anbefaler Twatlight på det varmeste. Det kan jeg ikke stå for.

Som en liten digresjon kan jeg også fortelle at noen har søkt på "kjøpe blod" og endt opp her. Jeg av alle burde ikke synes det er skummelt, men som folk flest kan også jeg være hyklersk. (Blod får man kjøpt på ICA og Rema, i frysedisken. Ligg unna naboene dine.)

Nå skal jeg gå ut i fra at "gode vampyrbøker for voksne" betyr vampyrlitteratur med hjerne og noe som til forveksling kan ligne et bra plott, og ikke vampyrbøker bare for voksne, dvs. kiosklitteratur type husmorporno.

Så, jeg kan vel øse av besettelsen min og lage ei kort litteraturliste for de som er lei av dagens sexy sippevampyr.

A novel of Vampires, Werewolves and Parasols.

Først ut er Gail Carrigers serie, Parasol Protectorate.

Alexia Tarabotti is laboring under a great many social tribulations. First, she has no soul. Second, she's a spinster whose father is both Italian and dead. Third, she was rudely attacked by a vampire, breaking all standards of social etiquette.

Bøkene om Alexia Tarabotti er satt i et alternativt attenhundretall hvor vampyrer og varulver er allment aksepterte borgere. Nei, det er ikke True Blood anno 1880. Parasol Protectorate er bedre.

Alexia Tarabotti er sjelløs. Det vil si at hun har evnen til å gjøre overnaturlige vesen, vampyr eller varulv, menneskelige for en liten stund mens hun rører ved dem. Selv legger hun ikke mye i evnene sine, og for alle rundt henne er hun kun ei oppkjeftig peppermø med en far som er italiensk og død. Pinlig.

Så, på et utrolig kjedelig ball, blir hun angrepet av en svært uhøflig vampyr. Møtet får konsekvenser.

Gail Carriger skriver med herlig bitende humor, karakterene er livaktige (selv vampyrene!) og morsomme. Best av alt vises det at hun har lagt ned masse research i viktoriansk tid og etikette, samt de sofistikerte/hårete udyrene hun skriver om (vampyrene hennes liker blant annet ikke sitron, naww), samtidig som alt blir hennes eget.

Serien omfatter alt fra damppønk, vampyrer, varulver, viktoriansk mote og etikette, spøkelser, smertelige parasoller, tedrikking og luftskip. For de som liker sterke heltinner kan vel ikke Alexia bli sterkere. For de som ikke greier å lese ei bok uten romanser vil lord Maccon (bråkete, rotete, varulv) være av interesse - selv om ikke han og Alexia er heilt venner etter... hendelsen med piggsvinet. Og for de som liker å lese om gyselige hatter har vi Ivy Hisselpenny.

Fra bok to (Changeless) fokuserer serien mest på varulvene, forståelig nok, men det er en vampyr i serien som peker seg spesielt ut. Lord Akeldama er kanskje den mest flamboyante dandyen noensinne, men han er også en svært sympatisk skikkelse. På slutten av bok en, Soulless, er det ei svært rørende scene mellom ham og Alexia som i alle fall reduserte meg til tårer.

Så langt har Soulless, Changeless, Blameless og Heartless kommet ut, og det planlegges enda ei bok i serien.


Mer om Gail Carriger & Parasol Protectorate her.

Pusi Pølserull

Sånn egentlig heter han Pusi Rullepølse. Men jeg synes Pølserull ruller bedre av tunga. La navnet hans være en liten advarsel til hvorfor man ikke skal la barn gi navn til katter. (Mau McSnurp den Blodtørstige synes sikkert at jeg skal holde kjeft om det sistnevnte.)



Puss Sausageroll by ~missXimpossible on deviantART

Men, Pusi Pølserull. Jeg er kattevakt mens familien hans er på ferie, og han er nydelig. Han blir litt feit når jeg passer på ham.

I henholdt til personlighet er han totalt motsatt av Mau.. (Mau lever opp til tittelen sin, den Blodtørstige - da hun kom inn til meg en morgen, la seg i senga mi og malte så fort jeg så på henne ble jeg redd for at noe var galt med katta.)

For noen dager siden tok jeg datamaskina med nedover til ham og tenkte å skrive litt mens jeg var selskap for ham. Monsieur Pølserull, kosekatt extraordinaire, hadde andre planer. På bildet sitter han oppå tastaturet.

Vampyrprinsesse i kaffekjole

Kommet meg hjem etter eskapader i hovedstaden. Det fine med å eventuelt gjøre søring av seg ville vært kortere vei til de fleste nerdeevents. (Og nå innser jeg at jeg har nettopp har flytta enda lenger nord.)

Vanligvis betyr Oslobesøk kraftige innhugg på kontoen fordi det er vanskelig å gå forbi Outland, men denne gangen har jeg bare med meg Dracula (Bram Stoker, duh) hjem. Nå som jeg leser den om igjen ser jeg at jeg vil bli nødt til å ta i meg alle syrlige bemerkninger om at den er kjedelig. Syntes begynnelsen var utrolig skummel - greven er tvers gjennom ond. Han tar glede i å skremme Johnathan Harker fra sans og samling.

Og folk trodde jeg var: prinsesse, zombieprinsesse, dronning - og Lady Gaga. (Tusen takk for den siste, kjære sossegutt på tur opp Karl Johan, jeg håper du dør av tyfus.) 

Men, Desucon! Det var fantastisk, på en au-jeg-kan-ikke-kjenne-føttene-mine-og-faen-ta-dette-store-kostymet!-måte. Det var så mange utrolige kostymer, jeg var så nært himmelen som en klassisk vampyr kan komme. Jeg ble overraska da jeg stalka andres bilder (tok kamera med selv første dagen, og glemte å ta bilder - genialt) og la merke til utrolig mange folk jeg ikke så på selve Desu.

Outfitkonkurransen var overraskende moro (og, som forventa, forferdelig). Det var umulig å høre hva dommerne sa til deg pga. høytalerne, så jeg sa mye HÆH? (Man har lov til å være tunghørt når man har levd siden 1850.) Jeg var storfornøyd med at jeg ikke tryna på vei opp scenetrappa til tross for at slepet satte seg fast i teppet den var belagt med. Dommerne fikk meg til å gå ned og komme opp igjen fordi entreen min var så elegant. "&%&#%/"# trapp.

Fikk masse fine kompliment jeg ble litt flau over - sa tusen takk med tynn stemme for det meste av tida. Jeg er ikke flink til å snakke med folk. Det er det fine med å skrive - du har mulighet til å redigere sånn at det blir noenlunde forståelig. Men det var litt underholdende å se folk som oppfører seg rart (fra fanjenter til datanerder som ikke heilt veit hvordan man fører en samtale IRL), men sånt skjer når man lokker nerdene ut fra sitt naturlige habitat. (Vil bare presisere at jeg er selv heilt uten sosiale antenner, så jeg har lov til å gjøre vennlig narr av likesinnede.)

Vampyrgjesp.

Vi gikk mye ute og fikk derfor sjansen til å ende opp på rekordmange feriebilder. (Turister er morsomme.) Personlig hadde jeg det veldig moro med å skremme unger. Hørte mange mødre som hviska "Se på prinsessen!" til sin lille rosakledte pode, hvorpå jeg så ungen i øynene og hveste så de skulle se hoggtennene mine. Små tekoppmennesker...