Nå står ikke verden til påske

Det har blitt utbasunert at Ragnarok kommer 22. februar. Altså i morra.

Jeg har mine tvil om at det er Fimbulvetr akkurat nå, selv om det har snødd en del artige plasser i vinter. (I tillegg har de som har funnet fram til at gudenes død skjer snarlig, plassert datoen midt i sin egen vikingfestival, så det er kanskje litt PR i det.)

Hvis det skulle vise seg at det blir kalt ut til strid på Vigridsletta i morra må jeg si at det passer utrolig dårlig. Man vil liksom være dressed for the occasion, men for øyeblikket er jeg på rundtur nedi sør, så vikingdrakten og våpnene ligger hjemme.

Over til noe annet det er PR i - Dragens Hule opplyser om en konkurranse for de som liker Vikings. Andresesongen har premiere 28. februar.

Har du en viking i deg? Bevis det! Alt du må gjøre er å ta en selfie av ditt beste krigerblikk og publisere det på Instagram med #VikingsNorge@HBONorge.
- På den måten er du med i trekningen for å kunne ta med deg en venn på lanseringsfesten av Vikings med førpremiere på sesong 2, mat, drikke og godt selskap - tirsdag den 25. februar.

Uansett hvordan man velger å feire Ragnarok eller forhåpentligvis mangelen derav - for eksempel kan du la være å fjerne skjeggstubben akkurat i morra, snakkur utroligur riktigur norrøntur, høre på litt vikingmetall eller ta et ekstra langt bad (fordi det er lørdag - laugardag) -  håper jeg du får en fin apokalypse.


* Det er godt mulig at jeg har driti meg ut i henhold til tittelen på dette innlegget for jeg veit ikke når det er påske, men jeg mener å huske at sånt skjer i mars-april, så jeg håper på det beste.

Kostymemaking

I fjor fikk jeg komme på besøk til kostyemeavdelinga på Hålogaland Teater. Et av spørsmålene mine der var, hvordan er en vanlig dag? Og de svarte, vi har ikke  vanlige dager. Og etter å ha lagd kostymer en god stund, både til meg selv og andre, kan jeg si meg enig det.

Kostymemaking er variert arbeid. Noen dager går til å lage endeløse rysjer til viktorianske kjoler, så kommer handsøm i ull til en viking - og neste dag sitter en til albuene i maling for å få klær til å se slitte og gamle ut.

Ganske tilfeldig ble jeg med på å lage kostymer til en kortfilm satt i en postapokalyptisk setting. Klærne kom fra Fretex og ble malt i diverse interessante sjatteringer (og det samme skjedde med hendene mine, for hvorfor ikke, jeg ga opp å bruke pensel).

Bedre bilder får kanskje komme etter hvert.

Det beste med dette prosjektet var å få lov til å sette fyr på ei merkebukse. Dyr merkebukse, går jeg ut i fra, så jeg gikk fram med stor entusiasme. Kanskje litt for stor entusiasme, for jeg endte opp med å sette fyr på mitt venstre kne i tillegg.

Lord of the Rings - the Musical

Musikalversjonen av Lord of the Rings skal ut på verdensturne i 2015. Så hvis noen Tolkienites har greid å komme seg på beina igjen etter Battle of Five Armies vil de kanskje ha noe å finne på etter at Jacksons andre trilogi er ferdig på kino. Hvs musikalen stikker innom en plass ikke alt for langt fra Norge hadde det vært morsomt å blande musikalfanatismen med forkjærligheten for Middle-earth.

Visuelt og karaktermessig er musikalen veldig annerledes enn det de aller fleste er vant til fra filmene. Og siden Tolkiens murstein skal presses inn i et show på tre timer er det plenty av kutt, både i handling og karakterer. Men jeg tør å tro at musikken og showet gjør opp for det. Musikalen beskrives som et sceneshow - sist gang hadde de Cirque de Soleil med på laget, så blant annet kommer alvene i Lothlorien svevende ned fra taket og orkene er også temmelig spreke.

Så langt liker jeg hobbitsangene deres best. The Cat and the Moon er basert på en av drikkevisene i The Fellowship of the Ring. Hobbitene har kommet seg til Bri og danser med menneskene på den Steilende Ponni. En versjon av denne drikkevisa synges av Bofur i den forlenga første Hobbitfilmen.

I Lothlorien blir det enklere å se at kostymedesignet er annerledes. Det er en svarthåret Legolas som leder an sangen i begynnelsen (okei, for håret hans blir aldri beskrevet i bøkene), og Galadriel er veldig forskjellig fra filmdesignet. Jeg elsker at hun har en slags rustning, selv om det kun er et metallkorsett. Her er hun gitt styrke, hun kan forsvare Lothlorien, i motsetning til filmene, hvor hun virker mykere. Det er lett å glemme at hun er tolv tusen år gammel, sterk som som bare fy og at det er hun som har skapt skogsriket hun bor i. Yndlingsverset mitt, hvor Legolas beskriver hvordan hun skapte Lothlorien, har dessverre blitt kutta fra denne versjonen og det gjør meg uhorvelig trist.

I Now and For Always har Frodo og Sam kommet seg godt på vei til Mordor. De snakker om historier, hva slags fortelling de selv har havna i og hvordan deres historie vil bli fortalt. Dette er den fineste sangen i hele musikalen, så hvis du kun skal høre på en - hør på denne, den er så fin og trist, og, neida jeg gråter ikke, jeg bare... jo, jeg gråter. Og det vil nok du også gjøre etter å ha hørt Frodos vers. Og etter at du har hørt denne sangen bør du se hvordan det ser ut på scena, og ha lommetørkle klart.

Værsåsnill noen jeg trenger noen å snakke om denne musikalen med!