onsdag 28. september 2011

Vampyyrien Tanssi

Yndlingsmusikalen min har gått i Finland i snart tre uker, og så langt har jeg vært veldig flink til å holde meg unna å søke opp hoteller bare for å se om det kaaanskje ikke er så dyrt å dra en aldri så liten tur bortom. For jeg trenger ikke egentlig å se en versjon på et språk hvor vokabularet mitt avgrenser seg til noen mindre pene fraser, en kort sang om en mutant og ordet valkosipuli (som betyr hvitløk), selv om settene og kostymene er gjort heilt om på.

Så ødelegger de finske PR-folka alt med å legge ut bilder av oppsetninga. Kostymene er kjempefine, og så ser det ut som om Von Krolock er slemmere enn vanlig. Designet har tatt inspirasjon fra filmen musikalen er basert på, som selv om den var en parodi, har basis i syttitallets Hammerfilmer hvor vampyren var en nærmest satanisk antagonist.

Von Krolock er bittelitt metal, også. Source.

Den tyske vindeltrappa er best, men denne var også fin. (Ja, Sarah og von Krolock er visst også med på bildet. Whatever, lissom.) Source.

Ensemblevampyrer som har ligget litt for lenge... Source.

Source.

... jeg tror utenforstående av og til må stusse over bilder fra musikalen. Herbert von Krolock er en vampyr - hvorfor kler han seg i pastellfarger? Hvorfor holder von Krolock en svamp opp mot en av vampyrjegerne? Og hvorfor står han over historiens heltinne (Sarah) mens hun er i badekaret?

I dag er det ett år siden jeg først så Tanz der Vampire live*. På ei scene. Med skuespillere. Hotell i Seinajöki koster ca. 700 kroner natta...


* Dansende vampyrer. Live. Hardy har.

lørdag 24. september 2011

Vampyrlitteratur: Kicking evil very hard in the face

Jeg er ikke særlig flink til å holde meg oppdatert på bokserier jeg liker. Da jeg skrev om Skulduggery Pleasant var jeg klar over at det hadde kommet ut ei bok nummer fem som jeg ikke hadde lest enda - og da jeg skulle bestille den oppdaga jeg at bok seks kom første september. Lykke.

Selvfølgelig kom bok seks i posten først. Jeg måtte stalke postkassa i ei uke før bok fem kom - og så kunne jeg maratonlese til halv fire om natta. Lykkelig lykke, heilt til jeg sovna og drømte at jeg var nødt til å stoppe trollmenn på flyplassen - og så dro jeg på et kostymeball på biblioteket, og der var det fullt av Weeping Angels som gråt blod! (Men da jeg blinka var det de som forsvant, hah!) Til slutt var det haier i stua, men de var så små at det ikke gjorde noe, og det er uansett ikke drømmen jeg skal skrive om.


Selv de som ikke er spesielt interessert i vampyrlitteratur og filmer kan ikke unngå å legge merke til at vampyrer har det med å være farlige. Men når de er involvert romantisk med mennesker blir den farlige, morderiske biten plutselig attraktiv.

For eksempel, en av de verste og mest vanlige vampyrklisjeene:

Kjekk og litt skummel vampyr kidnapper historiens heltinne og sperrer henne inne på slottet/det sjukt store, gotiske huset sitt, hvorpå han er en kontrollerende drittsekk, truer og skremmer henne, og hvis forfatteren synes det er hot kan han også utføre seksuell vold - men alt dette er okei, for etter hvert viser han ei mjukere side og han er ikke så slem egentlig, han er kun misforstått! Heltinna faller for ham, og de lever lykkelige alle sine netter.

Stockholmssyndromet er bare sååå romantisk.

Som kjæreste er vampyren kontrollerende, farlig og sjalu. Det er ikke oppskriften på et kjæresteemne. Det er kjennetegn på en psykopat. (Medisinsk artikkel: Edward Cullen, Compensated Psychopath.)

Egentlig er det dritskummelt at dette kan aksepteres som kjærlighet. Verre er det at denne typen litteratur har unge tenåringsjenter som målgruppe.


Forfatterstudie og tilhørende pompøse tilnærming til Litteraturen med stor L, til side - jeg liker å lese vittige ungdomsbøker iblanda et par spiseskjeer fantasy. Det er en stor skam at mesteparten av disse bøkene som er skrevet for et kvinnelig publikum har fokus på Den Store Kjærligheten. Jeg veit jeg ikke burde ha alt for store forhåpninger, men synes det ikke skulle være så alt for mye å spørre om å få servert ei heltinne med ryggrad og evne til å tenke på noe annet enn - sukk - mørke Prince Charming.

Skulduggery Pleasant er ikke skrevet for usikre tenåringjenter med håp om at noen skal legge merke til akkurat dem og forandre livene deres til noe magisk og fortryllende bedre. Faktisk, i følge bøkene selv, er de skrevet for barn fra ni år og oppover, og det er litt merkelig, for bøkene er fulle av blod og gørr og smerte og lemlestelser og tortur og grufulle dødsfall og enda mer grufulle mord. Av og til overlever noen. (Til tross for dette skal jeg introdusere lillebroren min på ni til serien. Og hvis når han får mareritt om åpen hjertekirurgi kan jeg skylde på aldersgrensa - å, som jeg elsker å være ond. Jeg har ikke godt av å lese denne serien, alle er så sadistiske...)

Vampyrene i denne serien ser ut som vanlige mennesker om dagen. Om natta - hver natt - river de huden av seg og blir til hvite, skallete, slimete skapninger med utrolig lange og skarpe tenner, alt i alt en skapning man vil holde seg unna hvis man liker å leve. Hvis de ikke er i et bur eller blir forhindra på annen måte, vil de slakte og spise alle de kommer over.

Med unntak av en slemming er det kun en vampyr som har blitt gitt tid og plass nok til å utvikle seg på papiret. Caelan kommer inn i bok fire, Dark Days, og har utvilsomt vært grei å ha rundt til tider, som informant og uventa alliert. Ved to anledninger har han vært det eneste som sto mellom Valkyrie (hun er hovedperson i serien, forresten) og den visse grufulle død/noe litt verre som er spoiler for bok fem.

Derek Landy er sjangersavvy og har uten tvil fått med seg tenåringsvampyrbølga. For det kan virke som om Caelans karakter gjennom tre bøker har blitt sakte bygd opp til å bli en parodi på emovampyren.

Han blir fra begynnelsen framstilt som en litt tragisk, mørk type, og Valkyrie er tiltrukket av ham. (Tenåringsjenter og bad boys. Hormoner er noe forbanna dritt...) Men Valkyrie er alt som generiske heltinner i (paranormale) romanser ikke er. Det vil si, hun er sterk, selvstendig, i stand til å forsvare seg selv, og aldri underdanig, selv i de verste situasjoner. Hun tar ansvar.

I bok seks, Death Bringer, er forholdet mellom Valkyrie og Caelan et av subplottene som får mest oppmerksomhet. Caelan er åpent forelska i Valkyrie til tross for at hun alt har kjæreste, og selv er hun ikke sikker på hvem hun egentlig vil ha - høres dette kjent ut? - eller om hun vil ha noen i det heile tatt.

Caelan må ha lest Twatlight, for han virker å ha Edward Cullen som forbilde. Men det han gjør blir framstilt akkurat så ekkelt som det er. Når Valkyrie kommer borti huden hans er han kald, og det er unaturlig. Når han følger etter henne og holder øye med huset hennes for at hun skal være trygg, uten at hun veit at han er der, er det ubehagelig å lese om det. Når dialogen hans blir så søtsuppe at den kunne vært henta ut av Twatlight er ikke leseren den eneste som ønsker at han kunne holdt kjeft. Valkyrie bemerker selv at aldersforskjellen mellom dem (16 & 100+) er kvalmende.

Og til slutt... ja, la oss bare si at de ikke ender opp sammen.

Derek Landy, bare, takk.

tirsdag 20. september 2011

Hobbitdagen (Lembas)

Den 22. september er det Hobbitdagen. Dagen er valgt fordi både Frodo og Bilbo Lommelun har bursdag 22. september. Dette kan for eksempel feires med hobbitfester hvor man spiser til man sprekker og ruller ut døra, men jeg skal bare bake lembas og være så u-nerd at jeg bare leser videre i boka jeg allerede leser (Rebecca, av Daphne du Murier).

For å gjøre opp for boka kan jeg alltids høre på The Tolkien Ensemble, som har satt musikk til alle sangtekstene i LotR. The Walking Song er fin, The Ent and the Entwife er litt trist, og There is an inn, a merry old inn er morsom. De har fått med seg Christopher Lee (for de som ikke veit det, spilte han Saruman i filmene), og i tillegg til å ha rekorden for å portrettert Dracula i flest filmer er han også utdanna operasanger. (Han har også et enormt okkult bibliotek.)

Hvis du vil bake:

Lembas
Finn fram:
- 2 ½ kopp mel
- 1 spiseskje bakepulver
- ¼ teskje salt
- 8 spiseskjeer kald margarin
- 1/3 kopp sukker
- 2/3 kopp melk
- ½ teskje sitronsaft
- honning

Jeg bruker en gammeldags te- eller kaffekopp til måleenhet fordi jeg kun har litermål. Har gått bra så langt.

Ha mel, bakepulver og salt i en bolle. Skjær smøret i terninger og blant alt til det er smulete. Bruk mixmaster hvis du har. Ha i sukkeret og rør inn, før du heller melka i og rører til du har en deig. Til slutt har du sitronen i.

Elt deigen og rull den ut ca. 5 mm tjukk. Stikk ut kjeksene i ønska form og ha dem på bakepapir. Smelt litt honning på lav varme og ha på kjeksene - men ikke for mye, for da renner det av og brenner seg, og brente kjeks smaker ikke godt.

Stek dem i 12 minutter, eller til de er gylne. Prøv å vente noen minutter før du spiser dem sånn at du ikke brenner deg. Glovarm honning er - seriøst, hva forventer du? - glovarm.

fredag 16. september 2011

Sjal & Snøreliv


Snøreliv, second ed. har vært ferdig i ei uke. Tok litt mindre tid enn sist gang, men aaah, så lei jeg var av tingen da jeg var ferdig. (Første snørehull på ryggen er perfekt - og så blir de mer og mer rotete nedover etter som jeg var lei av å sy dem...)

Det er nesten ferdig. Tenker på å bytte ut bomullstråden i skuldersnøringa med røde silkebånd.

























Midt i syinga fikk jeg en ide til hvordan jeg kunne ha løst skulderstropp-som-vises-problemet på en mye enklere måte, heilt uten å sy et mindre snøreliv. Le decolletage var mest til kvelds- og formelt bruk, og å vise for mye hud om dagen var nok like uglesett som det er i dag. Og siden dagligdagse klær var like utringa som kveldskjoler dekket man seg til med en type sjal - fichu.






Mens jeg sydde på sjalet fikk jeg en stoffbit til overs, og den var i perfekt størrelse til å bli lommetørkle. Ikke mange som er OCD nok til å lage matchende lommetørkle til et skjørt. Nå har jeg igjen å flytte hempene i jakken så de ikke vises, bestille hatt og dekorere den, og så er jeg kanskje ferdig...?

lørdag 10. september 2011

Alle danser med Døden


Franz Winterhalter, 1865. Wikipedia.
Det kan kanskje se slik ut, men Keiserinne Elisabeth (1837-1898) av Østerrike-Ungarn er ikke egnet materiale for ei Disneyprinsesse. Ikke med mindre Disneys nye policy om realistiske kjærlighetshistorier tar en u-sving nedover ei særdeles mørk gate.

Egentlig var det Elisabeths eldre søster Helene som skulle bli keiserinne. Men da hun reiste med søster og mor til Bad Ischl for å møte Franz Josef, endte møtet med at han forelska seg i Elisabeth isteden. Mens dette møtet har blitt romantisert, ender eventyret her.

Franz Winterhalter, 1865. Wikipedia
Den drømmende Elisabeth fikk et hardt møte med det strukturerte hoffet. Etter hvert trakk hun seg unna offentligheten - noe som bare gjorde henne mer omtalt og mystisk. Livet hennes er fremdeles gjenstand for fascinasjon - det finnes alt fra nipssamlere til turoperatører som tilbyr at man kan dra til Wien og bli kledd opp som henne.  

Hun utvikla depresjon etter den første datterens død i 1857, et tungsinn som varte store deler av livet. Historikere går i dag ut i fra at hun hadde anoreksi. Hun tilbrakte år av gangen borte fra Wien og hoffet under dekke av en mystisk lungesykdom som alltid forverret seg hjemme, evig frihetssøkende på rastløs reise gjennom Europa. Etter at sønnen, kronprins Rudolf, begikk selvmord i 1889, gikk hun i sørgeklær livet ut.

I dag er det 113 år siden hun ble myrdet av en italiensk anarkist som var ute etter å fremme sin egen sak.

Personlig er jeg ikke så veldig interessert i Elisabeths tragedie. Men hun er et interessant ikon. Hvis min ikke så utrolige intro til Käiserin Sisi var nok til å vekke interesse, anbefaler jeg denne artikkelen for de som vil vite mer.

Der Tod & Elisabeth. TvTropes.
Jeg kjenner til Elisabeth på grunn av musikalen som tar utgangspunkt i livet hennes. (Og døden også, egentlig.)

I motsetning til mange andre filmer og skuespill er ikke musikalen et overromantisert rosenrødt bilde av keiserinnen. Tvert i mot blir handlingen fortalt av Luigi Lucheni, anarkisten som myrda henne, og hun blir framstilt med Døden som evig følgesvenn.

Den potensielt kun tragiske historien blir oppveid av musikken. Og Lucheni er en sarkastisk kommentator som gjerne kommer med sine egne synspunkter om det som skjer på scena. I åpningssangen til andre akt, Kitsch! (engelsk versjon her) gjør han åpenlyst narr av publikum og en allmennhet som romantiserer den tragiske Elisabeth.

Den mest kjente sangen fra showet er uten tvil Ich gehör nur mir (I belong to me - akustisk). Elisabeth våkner dagen etter bryllupet sitt (hvor Døden forresten dukker opp og sier at hennes siste dans tilhører ham - Die Letzte Tanz, The Final Dance), svigermor Sophie er ikke tilgivende og Franz Josef er til liten hjelp når Elisabeth skal piskes inn i rollen som keiserinne.

I ei rekke av catchy sanger tar Wenn ich tanzen will (When I want to dance) førsteplassen. Elisabeth er selvsikker etter en politisk seier (det er ikke hver dag man forener to land i konflikt), heilt til Døden kommer innom for å minne henne om at hun fremdeles er fanget.

Selv om jeg linker til engelsk versjon vil hver musikalfanatiker selvfølgelig insistere på at originalversjonen er best. For de som ikke kan tysk fant jeg fram til versjoner med undertekst. Fullt opptak med engelske tekster her. Se om det er mulig å komme seg gjennom prologen uten å få første sang på hjernen. Elisabeth, Elisabeth...

søndag 4. september 2011

Vampyrbok: Bite Me!

Det er andre gang på tre reviews at jeg bryter mine egne regler om vampyrbøker og poster noe litt annerledes. Bite Me er strengt tatt en tegneserie og ikke ei bok, men det er ganske mange bokstaver i den, og den ligger online. Hurra for ting man ikke må betale for, ikke sant? 

Le Source.
Frankrike 1792, like før Louis blir et hode kortere. Claire er ei revolusjonær kjøkkenhjelp med en vendetta mot poteter og klåfingrede pubpatroner.

Og dessverre er det vanskelig å si mer enn det uten å avsløre noe av plottet. Men det handler blant annet om ondsinnede høner, giljotiner, fonduegafler, tyske varulver, franske opprørere, treskjeer og et uvanlig redningsoppdrag. Og blod, så klart.

Historien er gjennomarbeida med interessante, korte sidehistorier, og vanskelig å gjette seg til. Det lekes med vampyrklisjeer, og siden Bite Me! ble skrevet før fjortisvampyrene tok over, er det Anne Rice som får gjennomgå. Og tegningene er fine - det er vel det viktigste. Det eneste jeg har å utsette noe på, er Claires skjørtelengde, og det faktum at papirversjonen er utsolgt.

Tok meg en og en halv time å lese gjennom første gang. Her enda en link, hint hint.