Vampyrlitteratur: Kicking evil very hard in the face

Jeg er ikke særlig flink til å holde meg oppdatert på bokserier jeg liker. Da jeg skrev om Skulduggery Pleasant var jeg klar over at det hadde kommet ut ei bok nummer fem som jeg ikke hadde lest enda - og da jeg skulle bestille den oppdaga jeg at bok seks kom første september. Lykke.

Selvfølgelig kom bok seks i posten først. Jeg måtte stalke postkassa i ei uke før bok fem kom - og så kunne jeg maratonlese til halv fire om natta. Lykkelig lykke, heilt til jeg sovna og drømte at jeg var nødt til å stoppe trollmenn på flyplassen - og så dro jeg på et kostymeball på biblioteket, og der var det fullt av Weeping Angels som gråt blod! (Men da jeg blinka var det de som forsvant, hah!) Til slutt var det haier i stua, men de var så små at det ikke gjorde noe, og det er uansett ikke drømmen jeg skal skrive om.

Selv de som ikke er spesielt interessert i vampyrlitteratur og filmer kan ikke unngå å legge merke til at vampyrer har det med å være farlige. Men når de er involvert romantisk med mennesker blir den farlige, morderiske biten plutselig attraktiv.

For eksempel, en av de verste og mest vanlige vampyrklisjeene:

Kjekk og litt skummel vampyr kidnapper historiens heltinne og sperrer henne inne på slottet/det sjukt store, gotiske huset sitt, hvorpå han er en kontrollerende drittsekk, truer og skremmer henne, og hvis forfatteren synes det er hot kan han også utføre seksuell vold - men alt dette er okei, for etter hvert viser han ei mjukere side og han er ikke så slem egentlig, han er kun misforstått! Heltinna faller for ham, og de lever lykkelige alle sine netter.

Stockholmssyndromet er bare sååå romantisk.

Som kjæreste er vampyren kontrollerende, farlig og sjalu. Det er ikke oppskriften på et kjæresteemne. Det er kjennetegn på en psykopat. (Medisinsk artikkel: Edward Cullen, Compensated Psychopath.)

Egentlig er det dritskummelt at dette kan aksepteres som kjærlighet. Verre er det at denne typen litteratur har unge tenåringsjenter som målgruppe.


Forfatterstudie og tilhørende pompøse tilnærming til Litteraturen med stor L, til side - jeg liker å lese vittige ungdomsbøker iblanda et par spiseskjeer fantasy. Det er en stor skam at mesteparten av disse bøkene som er skrevet for et kvinnelig publikum har fokus på Den Store Kjærligheten. Jeg veit jeg ikke burde ha alt for store forhåpninger, men synes det ikke skulle være så alt for mye å spørre om å få servert ei heltinne med ryggrad og evne til å tenke på noe annet enn - sukk - mørke Prince Charming.

Skulduggery Pleasant er ikke skrevet for usikre tenåringjenter med håp om at noen skal legge merke til akkurat dem og forandre livene deres til noe magisk og fortryllende bedre. Faktisk, i følge bøkene selv, er de skrevet for barn fra ni år og oppover, og det er litt merkelig, for bøkene er fulle av blod og gørr og smerte og lemlestelser og tortur og grufulle dødsfall og enda mer grufulle mord. Av og til overlever noen. (Til tross for dette skal jeg introdusere lillebroren min på ni til serien. Og hvis når han får mareritt om åpen hjertekirurgi kan jeg skylde på aldersgrensa - å, som jeg elsker å være ond. Jeg har ikke godt av å lese denne serien, alle er så sadistiske...)

Vampyrene i denne serien ser ut som vanlige mennesker om dagen. Om natta - hver natt - river de huden av seg og blir til hvite, skallete, slimete skapninger med utrolig lange og skarpe tenner, alt i alt en skapning man vil holde seg unna hvis man liker å leve. Hvis de ikke er i et bur eller blir forhindra på annen måte, vil de slakte og spise alle de kommer over.

Med unntak av en slemming er det kun en vampyr som har blitt gitt tid og plass nok til å utvikle seg på papiret. Caelan kommer inn i bok fire, Dark Days, og har utvilsomt vært grei å ha rundt til tider, som informant og uventa alliert. Ved to anledninger har han vært det eneste som sto mellom Valkyrie (hun er hovedperson i serien, forresten) og den visse grufulle død/noe litt verre som er spoiler for bok fem.

Derek Landy er sjangersavvy og har uten tvil fått med seg tenåringsvampyrbølga. For det kan virke som om Caelans karakter gjennom tre bøker har blitt sakte bygd opp til å bli en parodi på emovampyren.

Han blir fra begynnelsen framstilt som en litt tragisk, mørk type, og Valkyrie er tiltrukket av ham. (Tenåringsjenter og bad boys. Hormoner er noe forbanna dritt...) Men Valkyrie er alt som generiske heltinner i (paranormale) romanser ikke er. Det vil si, hun er sterk, selvstendig, i stand til å forsvare seg selv, og aldri underdanig, selv i de verste situasjoner. Hun tar ansvar.

I bok seks, Death Bringer, er forholdet mellom Valkyrie og Caelan et av subplottene som får mest oppmerksomhet. Caelan er åpent forelska i Valkyrie til tross for at hun alt har kjæreste, og selv er hun ikke sikker på hvem hun egentlig vil ha - høres dette kjent ut? - eller om hun vil ha noen i det heile tatt.

Caelan må ha lest Twatlight, for han virker å ha Edward Cullen som forbilde. Men det han gjør blir framstilt akkurat så ekkelt som det er. Når Valkyrie kommer borti huden hans er han kald, og det er unaturlig. Når han følger etter henne og holder øye med huset hennes for at hun skal være trygg, uten at hun veit at han er der, er det ubehagelig å lese om det. Når dialogen hans blir så søtsuppe at den kunne vært henta ut av Twatlight er ikke leseren den eneste som ønsker at han kunne holdt kjeft. Valkyrie bemerker selv at aldersforskjellen mellom dem (16 & 100+) er kvalmende.

Og til slutt... ja, la oss bare si at de ikke ender opp sammen.

Derek Landy, bare, takk.