No sodomy required

Fans av europeiske musikaler liker å rakke ned på amerikanske musikaler. Teknisk sett har nasjonalitet veldig lite med kvaliteten av et stykke å gjøre, men de klager allikevel. For eksempel liker jeg ikke stykker med superglad allsang, nasale skuespillere, stepping og overskuespill - som man nærmest ikke kan komme seg unna om man nærmer seg Broadway.

Selvfølgelig finnes det unntak. Avenue Q for eksempel - the Internet is for Pr0n & If you were Gay stammer derfra, og det er kule sanger. Også har vi Rent! Rent er bra, for jeg tør ikke si noe annet, jeg bor sammen med en fan. Og til slutt min store stygge svakhet - Legally Blonde. Det er feministisk (jo, faktisk) og musikken er bra.

Problemet, tror jeg, er at amerikansk kan lett anses som tacky - mens europeisk er høytflygende kunst av første klasse. Men det er en ting europeiske musikaler kan se langt etter, og det er selveste Neil Patrick Harris. Enn så lenge.

Angående nonner var det en tre-fire stykker blant publikum da jeg og Dezzik var og så på Tanz der Vampire sist mai. Det var litt morsomt å se dem, for ei av plottlinjene i Tanz er om ei ung jente som korrumperes av en mørkets skapning, og dessuten var det søndag. Jeg trodde egentlig ikke at nonner fikk lov til å se på slike umoralske (men utrolig morsomme og fengende) stykker - som forresten åpna i Berlin sist mandag, og nok en gang glaner jeg stygt på landet mitt generelt (nå representert av en snødott i hagen) og spør meg hvorfor jeg bor her. Det eneste lyspunktet er at de ikke har ordentlig melkesjokolade i Tyskland.