Viktoriansk cape

En eller annen gang må jeg ha sett en cape jeg hadde virkelig lyst på, fordi at jeg fant ut at jeg hadde lasta ned et gammelt mønster herfra. Tror jeg trenger litt mer trening i å forstørre mønster. Det første papirmønsteret ble for lite, og nummer to kunne fremdeles vært bittelitt lengre, men jeg ga faen og klipte ut i stoff.

Nervøs chenille er et stoff man virkelig må jobbe med for at det skal gjøre som du vil. Tynn satin er et stoff som aldri i vide verden gjør som du vil, uansett hva du finner på. Og hvem er det som finner på å kombinere dem? C'est moi. (Merde.)

Et par ganger har det vært nære på at jeg har trampa ut i hagen for å brenne tingen, og det eneste som redda den er at det har regna i strekk i ei uke.


En annen ting som er umulig med velur? Fotografering i dårlig lys.

Men den ble litt fin til slutt. Jeg sydde blonder på kanten og rundt kragen, sånn at kantene ble finere. Man kan egentlig ikke se blondene på kragen, men de er der, som en nesten usynlig detalj. Jeg får trøste meg med at jeg veit at de er der, og at andre antakelig ikke ville brydd seg uansett.