Så fikk jeg et uvanlig spørsmål som var verre å svare på. Hvorfor går jeg i korsett, er jeg ikke feminist?
Det er forståelig at de to kan være vanskelige å forene. Fra filmer og bøker er det lett å få et bilde av viktorianerne som strenge og tilknappa. Perioden er ikke akkurat kjent for åpenhet eller frigjøring, og kvinner hadde ikke stor frihet. I tillegg til dette var viktoriatidas kvinneklær for middel- og overklasse så upraktiske at krefter i samtida kjempa for fasjonabel reform.
Så kan jeg være feminist, jeg som ikke har noe i mot å ha på korsett og, som ikke korsettet var forferdelig nok aleine, elsker høyhælte sko som det knapt går an å gå i? Selvfølgelig.
Feminisme har lite å gjøre med stereotypen misandriske kvinne som står standfast på barrikaden uten BH, nekter å barbere noe som helst, og aldri ville så mye som tenkt på å sette ei tå innafor kjøkkenet. Hun finnes ikke.
Det blir feil å antagonisere alt som er feminint og støtte opp under det motsatte. Et slikt syn resulterer kun i nok ei rolle som må oppfylles. Bare på grunn av at én ekstrem er feil, betyr ikke at det er riktig å gå like langt ut i motsatt retning. Enhver står fri til å velge sin egen vei, enten det blir karriere eller hjemmeværende, bukser eller skjørt, sminke eller ikke - du står fri til å være feminin, androgyn, maskulin, midt i mellom eller alt på en gang.
Feminisme handler om å ha friheten til å ta sine egne valg.
Ingen bestemmer hva du skal gjøre. Det er ingen som tvinger meg til å ha korsett på. Det er et eget valg. Jeg lar meg ikke undertrykke, jeg gir faen om hva du synes om det jeg har på meg eller ikke har på meg. Min kropp, mine regler. Det at jeg liker viktorianske klær betyr ikke at jeg automatisk liker det viktorianske kvinnesynet eller er for slaveri og barnearbeid for den saks skyld - like viktige politiske problemer i epoken.
Jeg er feminin og jeg er feminist. Tro meg, det går bare fint.
Halleluja, sister!
SvarSlett