Finland & Vampyyrien Tanssi

Reklame på Seinäjoki togstasjon. Sånt varmer et lite ikke-eksisterende hjerte.

Bortsett fra at det var vanskelig å finne toget til plassen jeg ikke var sikker på hvordan man uttalte skjedde det ikke mye spesielt før selve Vampyyrien Tanssi, så jeg bare hopper rett på et kort review også kan de som ikke veit om musikalen scrolle ned til delen som har med sying å gjøre.

Sånn skal jeg ha en dag. Men uten støv og vampyrjegere som synger oder til bøker forhåpentligvis, det ville blitt distraherende i lengden. Source.

Alfred er betydelig eldre enn i Tyskland, det gir ham en fordel i at han virker mindre usikker - han er med Professoren fordi han er lojal. Sarah er ei sterk jente som veit hva hun vil, hun drar til slottet fordi hun ikke vil leve som foreldrene. Rebecca og Chagal er mer et team, de samarbeider aktivt om å holde vampyrjegerne fra å vite om slottet og Greven. Magda er ikke den eneste stakkars unge jenta i landsbyen så hun slipper å ha hver eneste mannlige landsbybeboer løpende etter seg. Det er mye mer liv i landsbybeboerne, som danser så skjørtene flyr i alle retninger, jeg så mamelukker og ankler og bare oh my. Professoren er yngre, mindre rotehue, mer selvsikker og brenner etter å bevise logikken sin. Han har et sverd skjult i paraplyen og dreper Koukol under flukten, utenkelig i originalversjonen.

Source.

Von Krolock virker mer gjennomført melankolsk, det er noe spesielt i stemmen hans, enn plutselig deprimert. På samme tid er han også rovdyr og ond. Han bryr seg ikke om Sarah, han har tenkt å hypnotisere og spise henne - og blir overraska når hun vil bli en vampyr.

Er ikke sikker på om Sarah kun har en agenda om å bli fri, noe jeg sikkert ville visst om jeg kunne finsk, men Von Krolock har definitivt ingen romantiske ambisjoner. Når hun er bitt danser han en runde med henne før han blir lei og beordrer Herbert til å ta over. Og Herbert er litt av et syn, en stor mann med skjeggstubb og blondt silkehår og falske øyevipper, kledd i rosa silke fra topp til tå. I Tyskland nøyer han seg med en smekk: i Finland er Alfreds popo sikkert gul og grønn og blå. Når Professoren jager ham av gårde etter at han har prøvd å spise Alfred roper han på "PAPPA!"


Source.

Det var moro å se hvordan ensemblet omfavner vampyrrollene sine. (På vei ut spiste Alfred to publikummere!) Da vi satt på første rad var den en kvinnelig vampyr som knelte ned ved scenekanten og så ut til å vurdere kveldens meny mens hun så på oss. Jeg ble så oppslukt i detaljene i kjolen hennes at jeg glemte å avslutta klappinga mi. Jeg ville blitt et lett offer så lenge vampyren hadde pen kjole.

Carpe Noctem er forandra. Koukol er første Nightmaresolist, og han er metal.  Den virkelige Alfred er med i drømmen og ser sitt alter ego kjempe mot den Svarte Vampyren. Samtidig blir han slengt litt rundt om kring selv. Den Svarte Vampyren må være halvt gymnast eller noe, han så ut til å fly et par ganger. Sarah i drømmen blir bitt av begge vampyrene, bare at nå våkner hun som vampyr og ser ut til å like seg som ond skapning. Og, når det er biting ser det ut som om det gjør vondt.

Heile castet hadde så sterke stemmer, det er ikke noen ting jeg ville forandra, bortsett fra at jeg gjerne skulle vært smart og bestilt et show til.

På vei hjem fra første show gikk vi feil vei og endte opp med å finne den nest største stoffbutikken jeg noensinne har sett. Må være toppen av glede å være full av energi etter musikal og så finne butikk med rull etter rull etter rull av fantastisk stoff. Stakk innom neste dag, men det var nesten for mye å velge mellom så jeg fant ikke særlig mye.

 

Stripete deminvevd stoff, tynn prikkete bomull, vinrød fløyel & tjukk sateng. 

Tenker at fløyelen kan bli en dolman (en slags cape-lignende jakke), jeg så en rød en i Nineteenth Century Fashion in Detail og ville ha en sånn. Og hvis jeg får nok til overs fra jakken skal jeg lage et rødt sjal fra - nja, de innvidde veit det.

Satengen kan enten bli en kveldskjole med bare skuldre eller for til vampyrinspirert kappe. Den prikkete bomullen ville jeg bare ha (svart og hvitt, med prikker, hvordan kunne jeg motstå?) og det stripete stoffet kan bli et korsett eller lignende.

Ellers skjedde det lite. Var ikke i humør til å ta bilder og dessuten var det bare snø. Følte meg veldig lite nordlending mens jeg gikk og hakka tenner med skjerf og jakke tett pakka om meg mens Dezzik gikk med åpen jakke og tynn skjorte under og sa at det bare var litt kaldt i ansiktet.

Musical mints.

Fikk snakka med noen fans denne gangen. Det var ei jente som hadde tatt turen fra USA og plutselig følte jeg meg ikke fullt så gæren. De jeg møtte var egentlig fans av svenskspråklig Les Mis som gikk i Turku/Åbo. Første show var det galskapsinduserende å vite at det var en annen fan i salen, noen jeg hadde snakka bittelitt med online og som jeg ikke kunne finne. Musikalfans er litt stalkere.

Slott og vampyrer - sistnevnte skal ikke ha fletter

Mens vi hadde planlagt å se to slott på turen ble det bare tid til ett. Lørdag (musikalfri) dro vi til Burg Hohenzollern, en Galtvortlignende borg av wow.

Det var trapper opp til slottet. Ikke smart å gi seg i kast med når man har glemt å spise frokost.

Inne i borggården.

Vi ble med på en utrolig kjedelig guida tur inne i slottet. Var ikke lov å ta bilder. I skattekammeret hadde de stilt ut en kjole fra regentstida, og jeg ble stående og sikle, selv om det er heilt feil periode for meg. Den var så fin. (Dessverre fikk jeg se hvor fint den var sydd også. Det var så bittesmå handsydde sting på den at jeg skammer meg over mine egne.)

Gavebutikk. Kjøpte en dolk.

Tyske nummerskilt er morsomme. Vi fant mange med ord, men denne var definitivt den beste. (For those who are reading this through Google Translate, "tut" means "honk" in Norwegian.)

Dezzik har klart å ta bilde av meg. Det er det ikke mange som klarer.

Søndag så det slik ut da vi skulle til teateret. Regn, hagl, torden, lyn og mer regn. Ble våte til tross for paraplyer.

Hadde planlagt å få med oss både Jan Ammann og Kevin Tarte i rolla som von Krolock, men sistnevnte var sykemeldt akkurat ut søndag da vi egentlig skulle se ham. Ørlite kjipt, siden jeg dro ned for å se ham. (Oversettelse: AHHH!)

Dro backstage for å få ei CD signert. Vi ble stående i nesten en time og vente, og ingen sjefsvampyr. (Heldigvis var det fint vær igjen.) Så vi venta litt til, og plutselig kommer Jan Ammann, fremdeles i vampyrsminke og parykk i fletter, sniker seg forbi fansen, og går inn i teateret. Etter å ha sett flettene kommer jeg aldri til å ta Von Krolock på alvor igjen.

Hjemturen er for kjedelig å fortelle om. Til slutt vil jeg bare si at jeg kun ble tatt for å være utenlandsk i Norge én gang. Definitiv forbedring.

Transilvansk-tyske vampyrer med mer

Har gjennomført tur to til Tyskland, Stuttgart og musikal. (Dette er hva som skjedde sist gang.)  Klarte å ta med meg et intetanende offer denne gangen også. Dezzik er kul. Vi planlegger å myrde hverandre ganske ofte.

Dro med tog 17. mai (gå i tog er for pyser, de virkelig hardcore kidsa tar toget), etter at jeg hadde glemt at jeg hadde tydelige meninger om NSB siste gang jeg dro nedover. Fra Trondheim til Oslo var det interessant mange vikingaktige skjeggefyrer på toget. Det hadde vært VM i skjeggvekst i barteby.

Bestemte meg for å være rar og gal i Trondheim, og la igjen boka jeg hadde lest ut på turen til ei venninne som bor der. Den endte i potta til en plante bak ei søppelkasse, til venstre for en benk på togstasjonen. Nevnte bok var "Noe som hjelper" av Mona Høvring. Hun var besøkende forfatter sist samling på Forfatterstudiet. Anbefaler henne, for hun liker Dr. Who. (Også skriver hun godt. Boka var vidunderlig og jeg er litt forbanna på meg selv som ga den fra meg, men man tenker ikke klart etter å ha reist med nattoget.)

På Gardermoen oppdaga vi at vi hadde ulike flightnummer... og at vi hadde endt opp på hvert vårt fly til Kastrup. Siden jeg bestilte sist var det min feil. Jeg har skills når det kommer til flybooking.

Utsikt fra Hotel Rössle. Legg merke til grantreet høyt oppe til høyre, over alle de andre trærne. Det sto på en lang påle, og av en eller annen grunn var det pynta med masse glitter.

Torsdag litt ut på dagen stakk vi av gårde for å finne veien til teateret. Tanz der Vampire går på Palladium Theater. Da vi gikk bak for å forvisse oss om at sceneinngangen ikke hadde blitt flytta pga. rabiate vampyrfanjenter i førtiårene, fikk vi høre en Alfred øve gjennom et åpent vindu. Kan ikke være hundre prosent sikker på hvem det var (sikkert Krisha Dalke), men han sang de to siste versene av Für Sarah (engelsk versjon her, dog med annen sanger), og det var kjempefint.

Trikken mellom hotellet og teateret gikk gjennom sentrum så det ble sightseeing på oss på tilbaketuren.

Nok en gang - teh noes! 

Inne på slottsplassen til det gamle slottet.

Linje 42 så klart.

I can has, bitte?

Hvis du ser opp fra handlegata er det noen som ser på deg...

Etter å ha sjekka værmeldinga for helga var vi usikre på hvordan det skulle gå (regn, regn, regn), men det var nesten for mye sol. Til vi kjøpte is. Da skya det megafort over. Så gikk vi inn på en gigantisk bokhandel - de hadde egen vegg for vampyrlitteratur og vi måtte klage litt over Twatlight. (Det får da #/¤&@! være måte på hvor sparklepirene gjør sitt forbanna inntog. Første bok selges til og med på musikalsuvernirsjappa under Apollo Theater like over gata for Palladium.) Synes manga på tysk er litt rart. Ble flau da jeg innså at jeg sto foran yaoi-seksjonen.



Da vi kom ut virkelig styrtregna det, iblanda lyn og torden. Kjøpte paraplyer og fikk "Singing in the Rain" på hjernen.

En ørliten feil med trikketidene gjorde at vi kom for seint til det første showet. Det er ikke like kult å løpe som det virker på Dr. Who, og på toppen av det bestemte jeg meg for å ha på de høyhælte skoene jeg hadde med. (Fant ut at jeg kunne løpe i dem.) Vi gikk glipp av de fem første minuttene, men det var greit. Fikk prate med en ansatt der, hun var kjempegrei og fortalte litt om hvordan det var å jobbe der. De får se alle showene på skjerm. Jeg begynte å lure på akkurat hvor bra tysken din må være for at du skal få jobb. (Min er basert på musikaltekster, inkludert ganske mye gestikk for å vise hva man mener, og grammatikken glemmer jeg alltid hjemme.)

Da vi gikk inn i salen (i totalt mørke) ble jeg utrolig imponert. Fleire ganger i løpet av showet går skuespillerne inn og ut fra salen, og siden jeg nesten ikke så en dritt av trappene lurte jeg fælt på hvordan de klarer å gå uten å se ned heile tida for å se hvor de går (for det var jeg nødt til!). Andre dag så jeg at oppgangene blir diskret opplyst der de går. Snakk om juks.

Selv om det blir å dra rosen litt for langt å kalle grusikalen et grandiost mesterverk, er Tanz definitivt en av de beste musikalene. Det er vanskelig å forklare akkurat hva som treffer, men musikk og handling passer bra sammen, og det er ikke et kjedelig øyeblikk gjennom heile greia, karakterene er interessante og kostymene er kjempebra. Også er det morsomt og tragisk på samme tid.

Fredag husker jeg egentlig lite av. Det var varmt. I følge bildene mata vi ender. De bittesmå nøstene ser kanskje søte ut, men de beit hardt. I et lite uoppmerksomt øyeblikk fra mi side, klarte en liten sånn å snappe et halvt rundstykke ut av handa mi.

Måtte tilbake til hotellet og hente vampyrtenna våre. (Litt rart å si at man må hente tenna sine. Rarere å glemme tenna sine...) Vi skulle backstage for foto av Jan Ammann. Mens vi venta hata jeg meg selv fordi hadde sagt til Dezzik at han bare måtte tvinge meg hvis jeg prøvde å snike meg unna. Hvilket jeg prøvde, uten mye hell. (Gud er døøød.)

Vi (okei, jeg) var vettskremte av tanken på å være de eneste som møtte opp backstage og ende opp med å se ut som rabiate fans. Men det var kanskje tjue folk der. (Jeg ville ikke gått utenom å rappellere ut et vindu for å unnslippe en slik mengde.) Fikk bilde med sjefsvampyren, hvor jeg ser veldig ut som et dådyr i ferd med å bli splætta av et jævla stort vogntog.

Fotos aus Stuttgart

Skitne fergevinduer, i Nordland, så klart.

Nedbrent hus like ved hotellet.

Der Alte Schloss, pluss marked.

Das Neue Schloss - bare ca. 400 år gammelt.

Miljøaksjon på slottsplassen.

Palladium Theater.

Et sted over Tyskland eller Danmark.