Litteratur: Sirkelen

Vaskeseddelen opplyser at boka er "Twatlight møter Fucking Åmal". Samtidig som det vil gjøre at mange leser boka vil det også være nok til at noen mer seriøse lesere kommer til å løpe vekk som om de hadde Edward Cullen i hælene. Jeg hadde ikke store forventningene da jeg åpna den, mest for å se hva slags faens nymotens vampyrdritt det var, men etter de første sidene var den med hjem.

Aldri døm ei bok på de andre bøkene PR-folka har prøvd å linke den til. I boka er det ikke en vampyr i sikte.

Source

Seks ungdommer samles under den røde månen, ført sammen av krefter de ikke forstår. De går på samme videregående skole og representerer et tverrsnitt av de sosiale lagene. For å overleve må de stå sammen, noe som ikke faller lett for noen av dem. Noen er ute etter dem, noen som vil drepe dem en etter en for å slippe en ondskap inn i verden.

Egentlig er det sadistisk, at ungdommenes overlevelse avhenger av om de greier å samarbeide med hverandre - mobbere og ofre, skulkere, friker, babes. Skillene mellom oss og dem er så sterke i tenårene. Jeg ble overraska over å lese om hvor jævlig de behandla hverandre, det kunne få hvilken som helst amerikansk high school på film til å blekne, jeg vil helst ikke tro at noen har det sånn.


Bøker om det overnaturlige har det med kun å handle om de overnaturlige hendelsene. Men i Sirkelen fortsetter ungdommens liv som før, med samme usikkerheter og problemer, bare med vissheten om at de har overnaturlige evner - og at de blir jakta på av en morder som går inn i ofrenes sinn.

Boka er skrevet i tredje person, men det byttes på hvilket synspunkt man forteller fra. Dermed blir leseren kjent med usikkerhetene deres, at alle av dem tar på ei maske for de andre, og man ender opp med å bry seg mer om dem når de blir angrepet og står ute av stand til å forsvare seg.

Mens jeg leste begynte jeg å se for meg hvordan dette ville se ut som på film. Jeg håper bøkene blir populære nok til at de blir filmatisert. Det er planlagt to bøker til, Ild (2013) og Nøkkelen (2014). Hvis bok to har kommet ut på svensk tror jeg at jeg skal prøve meg på å lese den svenske versjonen istedenfor å vente.

Vampyrbok: Carmilla, Sheridan le Fanu (1872)

I am now going to tell you something so strange that it will require all your faith in my veracity to believe my story. It is not only true, nevertheless, but truth of which I have been an eyewitness.

Carmilla er ei lang novelle av irske Sheridan le Fanu. Den er spesiell i at den skiller seg ut fra resten av vampyrlitteraturen som ble skrevet på denne tida. Ikke tro at Dracula var først - Stokers bok kom tjuefem år etter Carmilla og var en del av ei vampyrbølge, akkurat som nåtidas paranormale romanser og åttitallets Anne Rice.

Den skilte seg ut fra de andre bøkene ved å ha en kvinnelig antagonist hvis offer var en annen kvinne. Carmilla var den første kvinnelige vampyren i bokformat.

I dag er hun nesten glemt, redusert til prototypen for lesbiske vampyrer, mye takket være Hammerfilmene. En av de siste inkarnasjonene hennes er fra Lesbian Vampire Killers, hvor filmens helter tar inn i Mircallas hus (stokk om bokstavene...) og ender opp med å bekjempe lesbiske vampyrer. De aller fleste karakterene hun deler navn med har svært lite med originalen å gjøre ettersom de aller fleste kvinnelige vampyrer kun eksisterer for å tilføre mer hud til lerretet.

Source.

Historien er satt i Styria, på grensa mellom Østerrike og Ungarn. Hovedpersonen Laura gjenforteller de merkelige hendelsene hun var gjennom som ung. Hun har sitt første møte med vampyren som seksåring, når en skapning kommer inn på rommet hennes mens hun sover og biter henne. Når hun skriker og de voksne kommer løpende finner de selvsagt ingenting mistenkelig.

Flere år seinere havarerer ei vogn utenfor slottet deres. Carmilla, ei ung jente blir skadd i ulykken, men moren hennes insisterer på at følget må fortsette. Lauras far tilbyr å ta Carmilla inn til hun er bedre. Hun og Laura blir gode venner selv om Carmilla ikke har lov til å fortelle noe om seg selv.

Plottet tykner når Laura får mareritt. En kattelignende skikkelse kommer inn i rommet hennes og biter henne, for så å forsvinne ut av rommet uten å åpne døren. Rart nok blir Carmilla bedre mens Laura sykner hen, og Lauras far får høre lignende sykdomshistorier fra bekjente.

Carmilla er absolutt verdt å lese. Den er litt drømmeaktig, og det er stort rom for tolkning i teksten. Best av alt er den annerledes og spiller på litt andre regler enn vampyrlitteraturen den moderne leser er vant til.

Carmilla kan leses og lastes ned fra Gutenberg.

How to Date a Vampire

Le Source

Denne boka vil jeg gjerne brenne. Dessverre tilhørte kopien jeg hadde, biblioteket, og bibliotekarer som får en pose aske tilbake når de forventer ei bok, har potensial til å bli veldig skumle. Heldigvis betyr dette at jeg kun har kasta bort en verdifull halvtime på å lese boka, og ikke betalt for den.

How to Date a Vampire er et fantastisk konsept, om bare forfatteren hadde tatt ideen seriøst. Isteden er den skrevet med samme sukkersøte og nedlatende språk som bedrevitende datingspaltister bruker. Det blir advart om at det bare er eldre, utdaterte vampyrer som henger på kirkegårder, og at drømmetypen heller vil henge ut på den kuleste nattklubben i byen (han eier antakelig stedet), og ikke prøv å være vampyraktig for ham, han liker helst at du er menneskelig og varm og rosa i kinnene. Vær sånn her, så får du deg kjæreste, for hvis du ikke får deg kjæreste er du en taper for all evighet, vær ei nikkedukke, vampyrer gutter hater jenter med personlighet.

Allikevel var den levelig, om enn litt pinlig, å lese til jeg kom til kapittelet om de historiske vampyrene. Det finnes et sånt kapittel i nesten hver eneste vampyrrelatert skjønnlitterær bok. Erzebeth Bathory og Vlad Tepes dukker alltid opp, og så varierer det med andre. Men Gilles de Rais var også med denne gangen, og han var beskrevet som "a suave French vampire". Og da gikk det av ei lita bombe inni hodet mitt.

For de som ikke gidder å trykke linken kan jeg opplyse om at de Rais drepte, spiste og voldtok barn. Suave vampire indeed. Det kan være en god ide å gjøre litt research før man skriver.

Jeg klistra post it-lapp på bokomslaget med undertittelen "or How to end up a Midnight Snack" og leverte den inn. Så den ute litt seinere, og bibliotekfolka hadde enten ikke lagt merke til den eller rett og slett ikke fjerna den. Håper på det siste.

Skulduggery Pleasant

Skulduggery Pleasant er en bokserie jeg er fast bestemt på å prakke på så mange folk som mulig. For bøkene er morsomme og geniale, i motsetning til en verden av ungdomsromaner overbefolka med forelskede heltinner, tynne og forutsigbare kjærlighetsplott og snille vampyrer. Det finnes ikke snille vampyrer i Skulduggery Pleasant.

Derimot har serien en skjelettdetektiv, mord i fleng, magi, et par mysterier, en god dose nightmare fuel, samt en Bentley R-Type Continental fra 1954. Og ei heltinne som kan sparke fra seg. (Review av første bok her!)


Nå er bok en til fem på salg hos Amazon, til under halv pris.

Venn til venn

Av og til stopper jeg opp, glaner på landet mitt generelt (som oftest representert av en uskyldig gresstust i hagen), og bare: "Hvorfor bor jeg her?!"

Sjette oktober annonserte Derek Landy at den første boka i Skulduggery Pleasant var gratis som e-bok i heile oktober. (Her var jeg nødt til å lese om igjen, for jeg hadde feber, og ingen ville vel finne på å gi bort den geniale boka?) Men den var faktisk gratis. Gratis for alle sammen. (Her begynte jeg å planlegge hvem jeg skulle tvinge den på.) Og så leste jeg heile greia. Gratis for alle i Amerika. (Her lagde jeg ei liste over folk jeg vil drukne i et badekar. Den består av heile USAs befolkning. Kommer til å bli travel.)

Det er litt merkelig hvordan det amerikanske markedet trenger en egen versjon av britiske bøker. Den amerikanske utgaven har fått undertittel, og et nytt omslag som fokuserer på Valkyrie Cain istedenfor Skulduggery. Også er den sikkert totalt omskrevet. Stakkars den amerikaneren som må lese colour istedenfor color.

Den eneste grunnen til at jeg poster om dette, er sjansen til å vinne signerte bøker og plakater, for jeg er en grådig liten minion. Men jeg synes jeg kunne fortjent en premie, for jeg har vært forferdelig forkjøla den siste uka, og har bare sovet og lest meg gjennom serien, og når man har feber er det superlett å drømme om inntrykk man har hatt i løpet av dagen, så jeg har stort sett vært på eventyr med folka fra serien. (Og når jeg skriver eventyr mener jeg repeterende mareritt det var umulig å rømme fra.) Jeg våkner, lurer på hvem familiefolka rundt meg er, og spør hvor Skranglebein har tatt veien, var ikke vi midt ei mordetterforskning, og så finner jeg ham under puta.

Fordi at jeg ikke skal ha kasta bort tida til de som faktisk leser gjennom rammelet jeg kommer med, presenterer jeg herved:

Kort og godt hvorfor du burde lese Skulduggery Pleasant!

- du blir kul,

- livet ditt blir reklamebra,

- du går ned i vekt fordi du glemmer å spise,

- overarmene dine vil bli sterke av å holde bøkene oppe foran ansiktet ditt,

- dette er geniale grunn nummer fem til at du burde lese,

- jeg kommer kanskje til å like deg,

- serien gjør narr av vampyrer,

- Skulduggery Pleasant er et skjelett og en detektiv - hva mer skal det til for at du blir nysgjerrig?! Altså ungdommen i dag, nå går jeg og legger meg.

Vampyrlitteratur: Kicking evil very hard in the face

Jeg er ikke særlig flink til å holde meg oppdatert på bokserier jeg liker. Da jeg skrev om Skulduggery Pleasant var jeg klar over at det hadde kommet ut ei bok nummer fem som jeg ikke hadde lest enda - og da jeg skulle bestille den oppdaga jeg at bok seks kom første september. Lykke.

Selvfølgelig kom bok seks i posten først. Jeg måtte stalke postkassa i ei uke før bok fem kom - og så kunne jeg maratonlese til halv fire om natta. Lykkelig lykke, heilt til jeg sovna og drømte at jeg var nødt til å stoppe trollmenn på flyplassen - og så dro jeg på et kostymeball på biblioteket, og der var det fullt av Weeping Angels som gråt blod! (Men da jeg blinka var det de som forsvant, hah!) Til slutt var det haier i stua, men de var så små at det ikke gjorde noe, og det er uansett ikke drømmen jeg skal skrive om.

Selv de som ikke er spesielt interessert i vampyrlitteratur og filmer kan ikke unngå å legge merke til at vampyrer har det med å være farlige. Men når de er involvert romantisk med mennesker blir den farlige, morderiske biten plutselig attraktiv.

For eksempel, en av de verste og mest vanlige vampyrklisjeene:

Kjekk og litt skummel vampyr kidnapper historiens heltinne og sperrer henne inne på slottet/det sjukt store, gotiske huset sitt, hvorpå han er en kontrollerende drittsekk, truer og skremmer henne, og hvis forfatteren synes det er hot kan han også utføre seksuell vold - men alt dette er okei, for etter hvert viser han ei mjukere side og han er ikke så slem egentlig, han er kun misforstått! Heltinna faller for ham, og de lever lykkelige alle sine netter.

Stockholmssyndromet er bare sååå romantisk.

Som kjæreste er vampyren kontrollerende, farlig og sjalu. Det er ikke oppskriften på et kjæresteemne. Det er kjennetegn på en psykopat. (Medisinsk artikkel: Edward Cullen, Compensated Psychopath.)

Egentlig er det dritskummelt at dette kan aksepteres som kjærlighet. Verre er det at denne typen litteratur har unge tenåringsjenter som målgruppe.


Forfatterstudie og tilhørende pompøse tilnærming til Litteraturen med stor L, til side - jeg liker å lese vittige ungdomsbøker iblanda et par spiseskjeer fantasy. Det er en stor skam at mesteparten av disse bøkene som er skrevet for et kvinnelig publikum har fokus på Den Store Kjærligheten. Jeg veit jeg ikke burde ha alt for store forhåpninger, men synes det ikke skulle være så alt for mye å spørre om å få servert ei heltinne med ryggrad og evne til å tenke på noe annet enn - sukk - mørke Prince Charming.

Skulduggery Pleasant er ikke skrevet for usikre tenåringjenter med håp om at noen skal legge merke til akkurat dem og forandre livene deres til noe magisk og fortryllende bedre. Faktisk, i følge bøkene selv, er de skrevet for barn fra ni år og oppover, og det er litt merkelig, for bøkene er fulle av blod og gørr og smerte og lemlestelser og tortur og grufulle dødsfall og enda mer grufulle mord. Av og til overlever noen. (Til tross for dette skal jeg introdusere lillebroren min på ni til serien. Og hvis når han får mareritt om åpen hjertekirurgi kan jeg skylde på aldersgrensa - å, som jeg elsker å være ond. Jeg har ikke godt av å lese denne serien, alle er så sadistiske...)

Vampyrene i denne serien ser ut som vanlige mennesker om dagen. Om natta - hver natt - river de huden av seg og blir til hvite, skallete, slimete skapninger med utrolig lange og skarpe tenner, alt i alt en skapning man vil holde seg unna hvis man liker å leve. Hvis de ikke er i et bur eller blir forhindra på annen måte, vil de slakte og spise alle de kommer over.

Med unntak av en slemming er det kun en vampyr som har blitt gitt tid og plass nok til å utvikle seg på papiret. Caelan kommer inn i bok fire, Dark Days, og har utvilsomt vært grei å ha rundt til tider, som informant og uventa alliert. Ved to anledninger har han vært det eneste som sto mellom Valkyrie (hun er hovedperson i serien, forresten) og den visse grufulle død/noe litt verre som er spoiler for bok fem.

Derek Landy er sjangersavvy og har uten tvil fått med seg tenåringsvampyrbølga. For det kan virke som om Caelans karakter gjennom tre bøker har blitt sakte bygd opp til å bli en parodi på emovampyren.

Han blir fra begynnelsen framstilt som en litt tragisk, mørk type, og Valkyrie er tiltrukket av ham. (Tenåringsjenter og bad boys. Hormoner er noe forbanna dritt...) Men Valkyrie er alt som generiske heltinner i (paranormale) romanser ikke er. Det vil si, hun er sterk, selvstendig, i stand til å forsvare seg selv, og aldri underdanig, selv i de verste situasjoner. Hun tar ansvar.

I bok seks, Death Bringer, er forholdet mellom Valkyrie og Caelan et av subplottene som får mest oppmerksomhet. Caelan er åpent forelska i Valkyrie til tross for at hun alt har kjæreste, og selv er hun ikke sikker på hvem hun egentlig vil ha - høres dette kjent ut? - eller om hun vil ha noen i det heile tatt.

Caelan må ha lest Twatlight, for han virker å ha Edward Cullen som forbilde. Men det han gjør blir framstilt akkurat så ekkelt som det er. Når Valkyrie kommer borti huden hans er han kald, og det er unaturlig. Når han følger etter henne og holder øye med huset hennes for at hun skal være trygg, uten at hun veit at han er der, er det ubehagelig å lese om det. Når dialogen hans blir så søtsuppe at den kunne vært henta ut av Twatlight er ikke leseren den eneste som ønsker at han kunne holdt kjeft. Valkyrie bemerker selv at aldersforskjellen mellom dem (16 & 100+) er kvalmende.

Og til slutt... ja, la oss bare si at de ikke ender opp sammen.

Derek Landy, bare, takk.

Vampyrbok: Bite Me!

Det er andre gang på tre reviews at jeg bryter mine egne regler om vampyrbøker og poster noe litt annerledes. Bite Me er strengt tatt en tegneserie og ikke ei bok, men det er ganske mange bokstaver i den, og den ligger online. Hurra for ting man ikke må betale for, ikke sant? 

Le Source.

Frankrike 1792, like før Louis blir et hode kortere. Claire er ei revolusjonær kjøkkenhjelp med en vendetta mot poteter og klåfingrede pubpatroner.

Og dessverre er det vanskelig å si mer enn det uten å avsløre noe av plottet. Men det handler blant annet om ondsinnede høner, giljotiner, fonduegafler, tyske varulver, franske opprørere, treskjeer og et uvanlig redningsoppdrag. Og blod, så klart.

Historien er gjennomarbeida med interessante, korte sidehistorier, og vanskelig å gjette seg til. Det lekes med vampyrklisjeer, og siden Bite Me! ble skrevet før fjortisvampyrene tok over, er det Anne Rice som får gjennomgå. Og tegningene er fine - det er vel det viktigste. Det eneste jeg har å utsette noe på, er Claires skjørtelengde, og det faktum at papirversjonen er utsolgt.

Tok meg en og en halv time å lese gjennom første gang. Her enda en link, hint hint.

Bok: Skulduggery Pleasant

Skulduggery Pleasant, eller Skranglebein Likanes på norsk, er ikke heilt vampyrbok siden blodsugerne ikke er så utrolig viktige (skumle er de, derimot - la meg forresten presisere at dette ikke er romantiske vesener), men jeg poster likevel fordi serien er genial fra ende til annen.

Will evil win the day? Will Stephanie and Skulduggery stop bickering long enough to stop it?

Det er i onkelens begravelse at Stephanie Edgley møter Skulduggery Pleasant for første gang - en merkverdelig tynn mann i trenchcoat, som har på seg hatt, solbriller og skjerf til tross for det varme været. Når Stephanie sniker seg inn i huset onkelen har testamentert til henne kommer hun over en innbruddstyv som forlanger at hun gir ham en nøkkel. Skulduggery kommer til redningen - og sender ei flammekule etter inntrengeren.

Stephanie får vite at skrekkhistoriene onkelen hennes skrev slettes ikke var fiksjon. For i den korte kampen mister Skulduggery hatt og solbriller, og avslører at han er et levende skjelett. Han er også en detektiv.

Skulduggery Pleasant er hva som skjer når en manusforfatter som har skrevet zombiefilm og horror, skriver barnebok. Bøkenes humor minner om Eoin Colfer, men med en litt mer sosiopatisk mørk vri. Serien har en voldelig virkelighetsnærhet á la Anthony Horowitz - Skulduggery er kanskje et skjelett men det stopper ham ikke fra å bli torturert eller skadd.

Derek Landy er klar over sjangerens klisjeer og unngår eller snur om på dem. På baksida av bok tre bryter han the fourth wall og forteller leseren at hvis vi tror Skulduggery og Stephanie er trygge, så skal vi bare tro om igjen. Og han gjør alvor av trusselen.

Så langt er det fem bøker i serien; Skulduggery Pleasant, Playing with Fire, The Faceless Ones, Dark Days og Mortal Coil, med fire til i vente.


Les første kapittel av Skulduggery Pleasant. Les. Jeg mener det.

Vampyrbøker: Parasol Protectorate

I følge statistikken for denne bloggen er det fleire som har Googla etter gode vampyrbøker for voksne. De har endt opp på innlegget mitt fra 1. april, hvor jeg anbefaler Twatlight på det varmeste. Det kan jeg ikke stå for.

Som en liten digresjon kan jeg også fortelle at noen har søkt på "kjøpe blod" og endt opp her. Jeg av alle burde ikke synes det er skummelt, men som folk flest kan også jeg være hyklersk. (Blod får man kjøpt på ICA og Rema, i frysedisken. Ligg unna naboene dine.)

Nå skal jeg gå ut i fra at "gode vampyrbøker for voksne" betyr vampyrlitteratur med hjerne og noe som til forveksling kan ligne et bra plott, og ikke vampyrbøker bare for voksne, dvs. kiosklitteratur type husmorporno.

Så, jeg kan vel øse av besettelsen min og lage ei kort litteraturliste for de som er lei av dagens sexy sippevampyr.

A novel of Vampires, Werewolves and Parasols.

Først ut er Gail Carrigers serie, Parasol Protectorate.

Alexia Tarabotti is laboring under a great many social tribulations. First, she has no soul. Second, she's a spinster whose father is both Italian and dead. Third, she was rudely attacked by a vampire, breaking all standards of social etiquette.

Bøkene om Alexia Tarabotti er satt i et alternativt attenhundretall hvor vampyrer og varulver er allment aksepterte borgere. Nei, det er ikke True Blood anno 1880. Parasol Protectorate er bedre.

Alexia Tarabotti er sjelløs. Det vil si at hun har evnen til å gjøre overnaturlige vesen, vampyr eller varulv, menneskelige for en liten stund mens hun rører ved dem. Selv legger hun ikke mye i evnene sine, og for alle rundt henne er hun kun ei oppkjeftig peppermø med en far som er italiensk og død. Pinlig.

Så, på et utrolig kjedelig ball, blir hun angrepet av en svært uhøflig vampyr. Møtet får konsekvenser.

Gail Carriger skriver med herlig bitende humor, karakterene er livaktige (selv vampyrene!) og morsomme. Best av alt vises det at hun har lagt ned masse research i viktoriansk tid og etikette, samt de sofistikerte/hårete udyrene hun skriver om (vampyrene hennes liker blant annet ikke sitron, naww), samtidig som alt blir hennes eget.

Serien omfatter alt fra damppønk, vampyrer, varulver, viktoriansk mote og etikette, spøkelser, smertelige parasoller, tedrikking og luftskip. For de som liker sterke heltinner kan vel ikke Alexia bli sterkere. For de som ikke greier å lese ei bok uten romanser vil lord Maccon (bråkete, rotete, varulv) være av interesse - selv om ikke han og Alexia er heilt venner etter... hendelsen med piggsvinet. Og for de som liker å lese om gyselige hatter har vi Ivy Hisselpenny.

Fra bok to (Changeless) fokuserer serien mest på varulvene, forståelig nok, men det er en vampyr i serien som peker seg spesielt ut. Lord Akeldama er kanskje den mest flamboyante dandyen noensinne, men han er også en svært sympatisk skikkelse. På slutten av bok en, Soulless, er det ei svært rørende scene mellom ham og Alexia som i alle fall reduserte meg til tårer.

Så langt har Soulless, Changeless, Blameless og Heartless kommet ut, og det planlegges enda ei bok i serien.


Mer om Gail Carriger & Parasol Protectorate her.

Verdens beste vampyrbøker noensinne!

Jeg fant noen fantastiske vampyrbøker jeg bare må anbefale! Forfatteren er skikkelig original, og originalitet er ikke noe man finner ofte i vampyrlitteratur, og hun skriver som om hun veit hva hun gjør.

Les mer her, jeg må tilbake til lesinga, jeg er bare halvveis gjennom fjerde bok!

Edit: Noen som veit hvilken dag det er i dag?