Keiserinne Elisabeth

I fjor skreiv jeg litt om keiserinne Elisabeth av Østerrike som ikke akkurat levde lykkelig i alle sine dager. Denne posten skal derimot handle om kjolene hennes. De kongelige var blant datidas trendsettere og Elisabeth var intet unntak.

Hun levde fra 1837-1898, som overlapper krinoline og kø-periodene. Verdt å merke seg er at Elisabeth var ekstremt opptatt av utseende og vekt, det eneste hun kunne kontrollere ved hoffet. Hun snørte seg ekstremt - Maud sa en gang at Elisabeth hadde midje som en veps - og da hun døde, i en alder av seksti, målte hun knapt femti cm rundt midjen. Ta fram et måleband. Det er ikke mye.

Franz Winterhalter, 1865.

Kjolen hun sto for Winterhalter i er lagd av Charles Worth. Motehuset Worth var det mest prominente i viktoriatida, med god grunn. Kjolene er absolutt nydelige.

Source.

Replica fra Sisi Museum.

Keiserparet av Østerrike ble også kronet til konge og dronning av Ungarn i 1867, etter politisk uro. Denne kjolen er også lagd av Worth.

Source.

Eter sønnens selvmord i 1889 gikk Elisabeth kun i sørgeklær. Dette er en hoffkjole, derav det lange slepet, som ville blitt brukt til spesielle og formelle anledninger.

Mote i Nordavind

I helga var det motevisning, i regi av Landbruk i Nordavind. Jeg hadde med meg tre antrekk datert fra 1850-1890, og det var - jeg veit ikke hvordan jeg skal beskrive det - nytt og spennende var det i alle fall.

Og modellene mine var fantastiske! Glad Guro og Hanne holdt ut med meg halve dagen.

Hanne er midviktoriansk i todelt antrekk. Korsettoppen er litt nedringa, så jeg tok med den viktorianske capen jeg sydde rundt juletider. (Og så var vi ute, i regn, så det var ikke akkurat varmt heller.) Synes håret hennes står kjempefint til ensemblet, det krasjer perfekt av gammelt og moderne.

Guro hadde på seg det edwardianske ensemblet med den ørlille hatten. Jeg var først litt engstelig for hvordan det dette skulle ta seg ut med blondt hår, og det var totalt bortkasta - den smukke kler alt.

Nevnte jeg at de var fantastiske?

Etter motevisninga var det bare hjem for å få av sin egen kjole - den brune viktorianske køkjolen - men før det endte jeg opp med å gå inn på Sortlands eneste og beste kaffebar for en dobbel mocca. Det var tivoli i byen, så det var ikke så mange som stirra. Og så kjørte vi oppover til Tromsø. Var ikke så langt som jeg hadde trodd det skulle være.

Motevisninga har endt opp i lokalavisen, så klart. Her er en kort artikkel, bilde av edwardianske Guro, midtviktorianske Hanne, og seinviktorianske meg. (Se på det. Ikke engang korsett kan rette holdninga mi.)

De kaller meg designer. Jeg veit ikke om jeg skal le eller dø av stolthet.

En rask tur inn i emokroken

Grønn er ikke en av yndlingsfargene mine, men gardinene fra bruktbutikken ble med hjem allikevel. Jeg må slutte å gå innom for "å gi bort ting", jeg burde vite at jeg alltid ender opp med et eller annet, og jeg har allerede nok stoff til å sy i månedsvis uten å forlate huset.

Skjørtet er sydd av BurdaStyle 7880, samme som sist skjørt. (Seinere skal jeg bestille mønster fra enten Truly Victorian og Laughing Moon, men jeg har ikke greid å bestemme meg for noe enda.)

Det ble veldig enkelt, så jeg sydde pynt av samme stoff jeg skulle lage bolero av, og hadde på blonder i front. Blondene skulle på boleroen, men de passa ikke til den. Alle kantene på skjørtet er sydd ned med synlige stikninger av den grønne tråden. Jeg liker at det ser pent ut på begge sider. Pynten og skjørtet passer ikke heilt sammen, og derfor passer det sammen. Tror jeg. Noen tanker?

Dette ble et av de prosjektene hvor jeg ikke følger det opprinnelige designet så utrolig nøye. Vanligvis pleier det å gå bra, men denne gangen gikk jeg litt for langt. Jeg forkorta jakkemønsteret til skjørtet og det ble ikke heilt bolero.

Den funker ikke til resten av ensemblet heller. Jeg kan kanskje komme unna med å bruke denne til en empirekjole (ca. 1810). Det plager meg at jeg lot være å fore plagget (jeg tenkte at jeg skulle nekte meg selv det). Jeg har aversjoner mot rå kanter.

Jeg sydde en ny bolero - av boleromønster til og med, og den ble bedre. (Og den har så pen linning at det gjør vondt. Det har jeg ikke bilder av, men Sylvilel trodde linninga var utenpåstoffet, så fint var det. )

Skal brukes med hvit skjorte, men den gadd jeg ikke ta fram og stryke før vi løp ut i et solgløtt og tok bildene.

Sylvilel var innom for te og nerding, og jeg fikk bilder av ensemblet. Men som jeg hater disse bildene. Det er på grensa til deprimerende. For det første er jeg ikke grei å ta bilder av fordi jeg er ute av stand til å stå stille i mer enn to øyeblikk. For det andre er jeg usminka - jeg hadde tenkt å klippe vekk fjeset mitt eller noe, men Sylvilel har posta dem allerede, så det får være samme faen - og jeg hater, hater håret mitt.

For ikke å snakke om at jeg ikke er fornøyd med ensemblet i det heile tatt. Alt er feil.

Skjørtet er veldig enkelt, og kan brukes aleine, men jeg sydde et raskt overskjørt. (Det var iallfall tanken, men jeg brukte tre dager på å lage brettekanten...) Og først på bildene ser jeg at overskjørtet er heilt feil. Brettekanten skal være flat, men den står ut til alle kanter, og jeg forstår ikke, den er strøket og stiva med eddik til og med, fysikkens lover tilsier at den skal være flat, men det er den ikke. Jeg får vel sy den ned.

Jeg var ikke fornøyd med pynten på boleroen så jeg tok den av. Og det er noe som mangler, men jeg veit ikke hva, så jeg har stappa heile ensemblet så langt inni skapet som det går an, og der skal det få lov til å ligge til jeg har glemt hvor mye jeg hater det.

Sying er en sånn avslappende hobby.

Noen oppdateringer

På syttende mai hadde jeg på meg det viktorianske ensemblet og var avantgarde i forhold til alle syttenhundretallsbondetampene. (For du veit, de fleste bunader er basert på rokokkoens bondeklær.) Og det beste? Jeg trengte ikke stryke en dritt før dagen. Hurra!

Det var moro selv om dagen starta heilt for jævlig. Jeg ønska meg ei hagle da skrammeltoget gikk forbi men jeg var for trøtt til å stå opp og finne fram slegga for å brøle til russen, og sovna igjen. En time seinere var det salutt så huset rista. Klokka åtte gikk hornmusikken forbi. Det er ikke meninga at man skal få lov til å sove lenge syttende mai.

Kjolen min fikk masse komplimenter, været var fint, lillebroren min var plagsom, jeg spiste is, og da alle hadde gått hjem fikk jeg sy.

Jeg bestemte meg for å dra på Desu i år allikevel, og jeg skal ha på meg viktorianske klær. Det blir antakelig ikke viktoriansk måned på meg, for ingen av skolene jeg søkte på ville ha meg (buhu!) og på stedet jeg bor på er det ikke heilt akseptert å gjøre annerledes ting.

Men før neste outing må midjepartiet i front fikses. Ryggen sitter perfekt, men det er rare bulker i fronten. De skal vekk, samme hvor mye jeg hater å ta opp. Jeg har vært klar over dette siden før Banzaicon - grunnen til at jeg holdt vifta foran på alle bildene - og det skal fikses før Desu.

Etter Banzaicon måtte jeg innrømme at de absolutt nydelige oxfordskoene mine var utslitte, og jeg kasta dem. Det var virkelig trist, for det var nydelige sko, typen sko som man virkelig legger elsk på, som man bruker hver eneste dag, som man kan løpe i når man er for seint ute til musikalforestilling (ett år og en dag siden!) og ikke vil kaste fordi de er så fine. Sylvilel sparka til meg da jeg sa at jeg hadde kasta dem. Sånne sko var det.

Et øyeblikks stillhet takk.

Source

Jeg tror ikke et øyeblikk på at du har sørga over skoene mine, men det er greit, for her er skoene jeg har bytta dem ut med! De kom i posten i går. De passer som om de var støpt på foten og de er superkomfortable. (I fjor gikk halta jeg hjem oppover Karl Johan med bløende føtter og det var ikke moro.) Jeg har gått rundt med dem i fleire timer i dag, under unnskyldninga at jeg må gå dem inn, men det er ikke heilt sant. De var bare fine.

Når connet går over to dager må jeg selvsagt ha med meg et annet ensemble i tillegg, men det jeg nesten er ferdig med er jeg enda ikke heilt fornøyd med - og det andre har jeg bare klipt ut papirmønster til.

Viktoriansk: Kø

Fant ut at det ville være en god ide å ha kø til å prøve over når jeg skulle lage skjørt, og sydde den opp. Egentlig ville jeg ha kø med stålspiler, men denne fungerer fint.

Køen ble større enn jeg hadde tenkt. Måtte prøve på, så klart, her med skjørt fra feil århundre - holder fremdels på med det riktige. (Pynten tar lengre tid enn selve skjørtet.)

Viktoriansk jakke

Fordi jeg glemte å nevne kantstikket sist post.

Sydde siste sting på jakken på søndag. Den tok ca. fjorten dager å lage og jeg synes det er forferdelig lenge for ett plagg. Men jeg vært litt lat i det siste, og det er litt fint å sove om natta.

Knappene foran var et mareritt, for først fant jeg ingen som passa. De andre knappene er stoffkledde og svarte, med krok på baksida, men de finnes kun i store størrelser. Så jeg valgte noen andre, flate, fra Panduro. Jeg likte hvordan de har både svart og brunt i seg, og forhåpentlig ser de ikke alt for plastaktige ut.

Det tok meg et par dager å finne motet til å sy knappene i, for hvis jeg skulle finne på å klippe feil eller noe ville det si at jeg ville bli nødt til å sy forstykket om igjen, så jeg begynte med forkledet isteden. Er ikke heilt sikker på hva det heter - overskjørt eller forkle - men uansett morer jeg meg over at det heter überrock på tysk. Jeg har også kjøpt mer bomull til overskjørtet bak.

Knappehullene er ikke verdens mest pene, men de fungerer, og jeg klipte ikke feil en eneste gang, så jeg er fornøyd. Kommer vel penere bilder når jeg har heile ensemblet ferdig og lyset er bedre ute.

Et nytt århundre

Som julegave fra meg selv fikk jeg bøker: Authentic Victorian Patterns: a Complete Lady's Wardrobe, samt Nineteenth-Century Fashion in Detail. Mens jeg er litt skuffa over førstnevnte, siden den fokuserer på 1890-tallet, da køen var på vei ut og gedigne puffermer hadde overtatt (ermene får det til å se ut som om man er bodybuilder med monsterbiceps), har jeg studert sistnevnte bok inngående fra første til siste side. Jeg har lært et par nye ting, som at sterke kjemikalske farger kunne ha arsenikk i seg rundt 1850-1860, og selvfølgelig funnet et par kjoler jeg liker.

Som denne. VA, bodice and skirt made of wool and silk, Paris, 1885.

Jeg har begynt på mitt første virkelig store prosjekt fra yndlingsperioden min, viktoriatid med kø. Seinere skal jeg bestille noen tidsriktige mønster fra Laughing Moon eller bruke noen fra Authentic Victorian Patterns så fort jeg lærer meg å forstørre dem, men jeg starter med BurdaStyle 7880.

Tidligere har jeg styrt brått unna dette mønsteret på grunn av eksempelkjolen. Ikke bare er den rosa, men det firkanta overskjørtet ser ikke riktig ut, forkledet er for langt, underskjørtet er for enkelt, og farga gjør vondt, for ikke å snakke om hår, sminke og hatt - selv om hatten sikkert er okei for denne epoken, det er bare jeg som hater kysehatter.

Da jeg lagde underkjolen fant jeg ut at hun som hadde lagd mønsteret til den, hadde lagd kjole av 7880, med et par modifikasjoner. Og den ble fin.

Jeg bestemte meg for å sy en test først, for å bli kjent med mønsteret sånn at jeg veit sånn høvelig hva jeg gjør før jeg klipper ut i det dyre stoffet jeg egentlig planla kjole av. Topper i denne perioden er figurnære, og kan være vanskelige å få til å sitte riktig. Men jeg har endt opp med å legge ned så mye arbeid i testjakken at jeg har blitt glad i den, så nå skal den bli del av et eget antrekk.


En gang kommer jeg til å lære en ting eller to om å lese gjennom bruksanvisninger. Først etter at jeg hadde stava meg gjennom den tyske syinstruksjonen så jeg at den engelske kan lastes ned fra BurdaStyle.com, og så snudde jeg arket, og se - her er det jo på svensk og dansk!

Til tross for sybeskrivelse jeg kunne forstå greide jeg å bytte om på sidefrontdelene og sy dem på feil side. Det endte med at jeg var nødt til å ta opp en dags arbeid.

Jeg har sett på eksisterende kjoler at foret ble sydd i ett med utsidestoffet, uten separat for, og bestemte meg for å prøve. Det ser ikke så rotete ut at det gjør noe.

Må visst stryke jakkeskjørtet sånn at det ligger ordentlig.

Knappene var ikke planlagt, men jeg var på Husfliden for å se etter andre knapper, og kjøpte disse fordi de var fine. Så fant jeg ut at jeg like godt kunne ha dem på. Men før jeg kom så langt var Mau nysgjerrig og stakk hodet nedi den lille papirposen de lå i, med planer om å spise knapper går jeg ut i fra, og så satt posen fast rundt hodet hennes. Da hun endelig fikk den av løp hun på loftet og gjemte seg. Hun er fremdeles overbevist om at posen skal ta henne.

Jeg prøvde på, med feil korsett (fordi det hvite trenger nye maljer) og gadd ikke å nåle igjen heilt opp fordi jeg er lat. Og ja, det går så som så med planene om å greie håret regelmessig.

Det er en del rynker i stoffet som jeg ikke er fornøyd med, jeg har fiksa to sømmer og det ble bedre. Planlegger forkle i samme stoff som fronten, og overskjørt i det lysebrune bomullsstoffet, med underskjørt i svart. Det som gjenstår på jakken er å feste ermene, sy på knapper og plages med knappehull (som jeg gleder meg), og sy på piping rundt de nedre sømmene. Og så kan jeg sy skjørt heilt på autopilot.

Jeg trenger en tidsmaskin...

Av og til kunne jeg ønske at jeg ble født for 150 år siden. Ikke misforstå - jeg setter stor pris på å ha stemmerett, retten til å eie egen eiendom, at jeg ikke må gifte meg med mindre jeg har lyst, at jeg kan ta en utdannelse utenom broderi, musikk og husmorplikter, og til slutt kan jeg innrømme at bukser er en praktisk ting å kunne ha på seg når man gjerne vil sitte uten å tenke på hvordan man plasserer beina.

Men det hadde vært fint å leve rundt 1870-1890.




1875. Source.

1886. Source.

1870-tallet. Source.

Worth, 1888. Source.

Worth, 1890. Source.

 ... jeg måtte selvfølgelig vært gift med en rik tulling for å ha råd til alle kjolene, spesielt de fra Worth, men jeg tenker at jeg kunne sendt gubben av gårde på ekspedisjon til India eller Kongo, og forhåpentligvis hadde han aldri kommet tilbake.