Edith Cushing (Crimson Peak)

Jeg kommer til å elske denne filmen, selv om jeg har blitt så pyse med skrekkfilmer at traileren var nok til ei søvnløs natt. (Jeg skal se den, men jeg må finne noen å se den med. Noen som ikke har noe i mot at jeg klamrer meg til dem under filmen og i et par dager etterpå.)

Source.

Men, men... Gotisk skrekkfilm. Seinviktorianske kostymer. En perfekt nattkjole å løpe dramatisk nedover støvete men allikevel majestetiske trapper i. Alt i alt helt uimotståelig. Halloweenkostymet mitt i år skulle være the Woman in Black, men så jeg kom på at jeg hadde elleve meter hvitt stoff liggende.

Hele kjolen er sydd i to lag. Overstoffet er gjennsomsiktig med noen ujevnheter i veven som blir sorta likt som det plisserte/kreppete stoffet i originalen, med en underkjole av bomull. Jeg lagde mønsteret fra egen grunnform, for øvelsens skyld, og for å plage meg selv litt ekstra gjorde jeg utprøvinger på nesten alle mønsterdelene.

Jeg sydde fem forskjellige puffermer før jeg sa meg fornøyd, og tok meg til og med tid til å tråkle alt på bærestykke og ermer for at de forskjellige stoffene ikke skulle stikke av gårde under sying. Vanligvis nåler jeg og syr veldig forsiktig. Alle sømmene er pent avslutta, bærestykket er foret, og jeg er fornøyd med kjolen. Vanligvis har jeg ei liste over ting som kunne vært gjort bedre med det jeg syr. (Det er mulig at jeg kanskje støffer puffermene for at de skal holde fasongen, men det er det eneste.)

"Stoffbutikkene" jeg har tilgjengelig er ikke ment for folk som syr klær, og allikevel kan jeg dra bortover og finne små uventede skatter der. Som disse perleknappene.

Knappene på bærestykket er kun til pynt. Det er funksjonabel lukning med trykknapper under. Jeg utsatte å sy alt for mange knappehull i et par uker, og valgte til slutt å unngå det helt. Ermene har også lukning med to små perleknapper nede ved håndleddet.

Mens jeg satte foret i bærestykket hadde jeg kjolen på en byste. Veldig smart, men nok til at jeg skvatt himmelhøyt hver gang jeg fikk øye på den og hadde glemt at den var der. I tillegg har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg drapert denne tingen over en stol, forlatt rommet, kommet inn igjen og hoppa til himmels fordi AAAH. Tøff, tøff viking!

HSF Challenge #8: UFOs & PHDs (eller kostymepost for andre dag av Banzaicon)

Denne utfordringa trenger kanskje ørlite forklaring for de som ikke syr selv. I syverdenen er en ufo et U-Ferdig Objekt. Mer om utfordringa finner du her.

Siden det visstnok finnes heldige syere som ikke har en haug ufoer sto det at man kunne velge seg et prosjekt man har utsatt lenge, og jeg kasta meg over sjansen til å få det til å kvalifisere. (Antrekket har vært på lista over ting som skal syes siden tidlig oktober.)

Så kan vi snakke om skjebnens ironi. Jeg ble faktisk ikke helt ferdig med den før Banzaicon (det skal mer pynt på skjørtet og jeg må fikse så. mange. ting.), så i farta har jeg greid å lage meg en ufo istedenfor å ferdigstille en. Håper det kvalifiserer.

Utfordring: #8 - UFOs & PHDs
Tekstil: Silke, polert bomull, tyll, lin. 
Mønster: Truly Victorian.
År: 1873-1875.
Sytilbehør: Tråd, maljer, satengbånd, bomullshyssing, bånd med wire, pyntebånd.
Hvor historisk korrekt er det? Materialene er tidsriktige, med unntak av polyestertråden :(
Timer brukt: To uker.
Først brukt: Banzaicon 2014.
Total kostnad: Dette vil jeg ikke tenke på engang.

Bilder (c) Malene Richter Lien. 

Grunnen til at jeg gliser så bredt om dagen

Si hallo til den nye bibelen min. Har dessverre ikke hatt ordentlig tid til å sette meg ned med den enda, men etter kun å ha bladd litt gjennom er jeg allerede forelska. Den har detaljerte beskrivelser av framgangsmåten til fantastisk mange forskjellige pynter, sånn at jeg kan avansere til litt mer enn brettekanter og legg på neste viktorianske kjole.

HSF Challenge #1: Make do & Mend

Kaster meg herved på Historical Sew Fortnightly - på en måte en slags sy-maraton som skal gå hele året. De uinnvidde kan lese mer om HSF her. Jeg vet at jeg ikke kommer til å klare alle utfordringene, så jeg bare gjør de jeg kan.

Starter i det små med en liten klave som skal gå til en viktoriansk aftenkjole. Utfordringen var Make do and Mend, og klaven er lagd av resirkulerte materialer. Glassteinen er fra et armbånd jeg tok fra hverandre, hadde allerede satengbånd, men kjøpte nytt fløyelsbånd. Klaven lukkes med knyting bak.

Utfordring: #1 - Make Do & Mend 
Tekstil: Fløyel, sateng.
Mønster: -
År: Senviktoriansk.
Sytilbehør: Fløyelsbånd, satengbånd, polyestertråd, smykkedeler.
Hvor historisk korrekt er det? Ikke veldig, men det ser riktig ut. (Forhåpentligvis.)
Timer brukt: 0,5
Først brukt: Ikke enda.
Total kostnad: 20 kr.

Blått korsett

Dette er det andre korsettet jeg har lagd. Første gang fulgte jeg et mønster fra Simplicity, denne gangen tegnet jeg eget mønster etter disse veiledningene. Det var interessant å se hvordan mønsteret begynte å ta form på tegnebrettet - jeg forsto ikke matten bak mønsteret, men det ble mønster ut av det. På magisk vis. Og korsettet sitter som støpt.

Jeg er fem cm vekk fra den optimale viktorianske midjen i dette korsettet.
Midjen din skal være to ganger halsvidde. 

Det er et par ting jeg ikke er hundre prosent fornøyd med. Neste korsett vil jeg gjerne sette kiler inn over hoftene for å kunne snøre mer inn. Også vil jeg gjerne lage det i silke og coutil, og bruke spiralstål istedenfor flatstål. Det gir en mer dramatisk innsving.

Dette er ikke mitt rotete rom. Det er Mias.

Jeg satt lenge for å finne ut hvor mange spiler det skulle ha. Det endte med at jeg la inn en spile i hver søm - i ettertid ser jeg at det blir for lite. Jeg fant denne artikkelen i går, hvor det står at jo flere spiler, desto mindre press blir det på dem. Når dette korsettet snøres for stramt presser sidespilene inn i hoftene mine og det er jeg ikke så glad for. Ellers er det nydelig!

Så feminister kan ikke ha på seg korsett?

Det har kommet opp en del kommentarer om korsett i det siste. Jeg holder på å sy et nytt, så. De fleste kommentarene har vært de vanlige; hvor skadelige de er og hvordan dronning Maud liksom skulle ha operert bort ribbein for å bli tynnere, og hvor fort man besvimer bare man får det på. Alt dette er standard og jeg er godt vant til å si at sånn er det ikke, seriøst fem minutters research ville vært nok til å finne ut hvordan det virkelig er, og det plager meg ikke nevneverdig.

Så fikk jeg et uvanlig spørsmål som var verre å svare på. Hvorfor går jeg i korsett, er jeg ikke feminist?

Det er forståelig at de to kan være vanskelige å forene. Fra filmer og bøker er det lett å få et bilde av viktorianerne som strenge og tilknappa. Perioden er ikke akkurat kjent for åpenhet eller frigjøring, og kvinner hadde ikke stor frihet. I tillegg til dette var viktoriatidas kvinneklær for middel- og overklasse så upraktiske at krefter i samtida kjempa for fasjonabel reform. 

Så kan jeg være feminist, jeg som ikke har noe i mot å ha på korsett og, som ikke korsettet var forferdelig nok aleine, elsker høyhælte sko som det knapt går an å gå i? Selvfølgelig. 

Feminisme har lite å gjøre med stereotypen misandriske kvinne som står standfast på barrikaden uten BH, nekter å barbere noe som helst, og aldri ville så mye som tenkt på å sette ei tå innafor kjøkkenet. Hun finnes ikke.

Det blir feil å antagonisere alt som er feminint og støtte opp under det motsatte. Et slikt syn resulterer kun i nok ei rolle som må oppfylles. Bare på grunn av at én ekstrem er feil, betyr ikke at det er riktig å gå like langt ut i motsatt retning. Enhver står fri til å velge sin egen vei, enten det blir karriere eller hjemmeværende, bukser eller skjørt, sminke eller ikke - du står fri til å være feminin, androgyn, maskulin, midt i mellom eller alt på en gang.

Feminisme handler om å ha friheten til å ta sine egne valg.

Ingen bestemmer hva du skal gjøre. Det er ingen som tvinger meg til å ha korsett på. Det er et eget valg. Jeg lar meg ikke undertrykke, jeg gir faen om hva du synes om det jeg har på meg eller ikke har på meg. Min kropp, mine regler. Det at jeg liker viktorianske klær betyr ikke at jeg automatisk liker det viktorianske kvinnesynet eller er for slaveri og barnearbeid for den saks skyld - like viktige politiske problemer i epoken.

Jeg er feminin og jeg er feminist. Tro meg, det går bare fint.

The Runaway Horses

Dette er ørlite kjempekult og det har å gjøre med kostymer og skriving, så jeg veit ikke hvorfor jeg har glemt å poste om det (annet enn begynnende Alzheimer),  men uansett:

Source

I fjor høst ble jeg kontakta av en illustratør som ville bruke et av de viktorianske bildene jeg har lagt ut på Tumblr. Jeg sa okei, selv om jeg var overraska over hvilket bilde det var (det er ikke et av de fineste jeg har tatt), og så skjedde dette. Bildet mitt er på ei bok som ble publisert i Sør-Afrika. Mildt sagt uventa.

Boka er satt under Boerkrigen i Afrika og følger en familie som slites av krigen. Jeg har fått en kopi, men så langt har den ikke blitt lest enda. (I løpet av jula hadde jeg planer om å pløye gjennom minst halve leselista mi, men Egil Skallagrimssons saga var vanskelig å komme seg gjennom, også gikk det ikke.)

This was Halloween

Årets ordentlige kostymepost kommer etter lørdag en gang. 

Kanskje på tide å puste litt liv i bloggen etter to ukers radiostillhet. Istedenfor dette skulle jeg skrevet en analyse av Lazarillo de Tormes, som faktisk var utrolig mer interessant enn jeg hadde forventa. (Jeg begynte veldig bra, men så begynte jeg å gjøre andre ting for å unngå oppgaven. Så langt har jeg vaska klær, lest pensum, omarrangert heile garderoben min, sortert ut ting som skal ting Fretex og planlagt hva jeg skal gjøre halve neste år. Jeg tror jeg skal støvsuge også, bare for å ha det gjort.)

Som om eventuelle lesere er her for å høre om sånt. Viktigere nyheter er at halloweenkostymet er ferdig.

Jeg har ikke fullt bilde enda. Det er for stort til at jeg får til å ta bilde av det aleine.
Og da jeg spurte en annen ble det nei. Så kjipe folk bor jeg sammen med.

Vi skulle egentlig ut sist helg, men det ble ikke noe av, folket i huset var ikke i form. Hvis ikke latsabbene blir med ut neste lørdag, når det er stor festivitas på Driv, kommer jeg til å flå dem levende og henge dem opp i stua. Og strø Plumbo i sårene deres. Deretter vil jeg flytte ut.

I går tok jeg ting med ro. Jeg hadde egentlig ikke planlagt å kle meg ut på dagen, men kvelden i forveien fant jeg ut at jeg ville ha på meg det seinviktorianske ensemblet. Så jeg bakte kake, lagde kjempegod kylling-og-tomat-suppe til middag og tømte oppvaskmaskinen i fullt viktoriansk kostyme. Alt mens jeg sang med Tanz der Vampire (ble litt andpusten på grunn av korsettet, men det stoppa meg ikke) og dansa rundt. Heldigvis var det kun kattene som var vitne til det.

Jeg gikk på butikken også. På vei hjem møtte jeg to grupper unger som var ute for trick&treat, og jeg lot dem overta alt godteriet jeg hadde kjøpt. De var kjempeskumle, og jeg tror hjertet mitt vokste to størrelser.

Bildet er courtesy Sylvilel.

Til slutt, her har jeg fått bilde av meg selv fra motevisninga for to måneder siden. Tror jeg trenger en større kø, men ellers likte jeg bildet temmelig godt til at jeg selv er med på det.

Kostymesalg!

Jeg har et luksusproblem: for mange kostymer. Det er synd å la dem henge, så jeg skal selge dem. Les videre om du har store planer for Halloween/festival/torsdag neste uke. Eller kanskje du skal på Desucon: Cosplay 13. oktober? (Heldiggris. Unnskyld meg mens jeg sitter oppi nord og ser stygt på deg.)

Produktbeskrivelser finner du på Epla.

Vampyrbrud.

Hulder.

SOLGT!

Midtviktoriansk ballkjole.

Keiserinne Elisabeth

I fjor skreiv jeg litt om keiserinne Elisabeth av Østerrike som ikke akkurat levde lykkelig i alle sine dager. Denne posten skal derimot handle om kjolene hennes. De kongelige var blant datidas trendsettere og Elisabeth var intet unntak.

Hun levde fra 1837-1898, som overlapper krinoline og kø-periodene. Verdt å merke seg er at Elisabeth var ekstremt opptatt av utseende og vekt, det eneste hun kunne kontrollere ved hoffet. Hun snørte seg ekstremt - Maud sa en gang at Elisabeth hadde midje som en veps - og da hun døde, i en alder av seksti, målte hun knapt femti cm rundt midjen. Ta fram et måleband. Det er ikke mye.

Franz Winterhalter, 1865.

Kjolen hun sto for Winterhalter i er lagd av Charles Worth. Motehuset Worth var det mest prominente i viktoriatida, med god grunn. Kjolene er absolutt nydelige.

Source.

Replica fra Sisi Museum.

Keiserparet av Østerrike ble også kronet til konge og dronning av Ungarn i 1867, etter politisk uro. Denne kjolen er også lagd av Worth.

Source.

Eter sønnens selvmord i 1889 gikk Elisabeth kun i sørgeklær. Dette er en hoffkjole, derav det lange slepet, som ville blitt brukt til spesielle og formelle anledninger.

Mote i Nordavind

I helga var det motevisning, i regi av Landbruk i Nordavind. Jeg hadde med meg tre antrekk datert fra 1850-1890, og det var - jeg veit ikke hvordan jeg skal beskrive det - nytt og spennende var det i alle fall.

Og modellene mine var fantastiske! Glad Guro og Hanne holdt ut med meg halve dagen.

Hanne er midviktoriansk i todelt antrekk. Korsettoppen er litt nedringa, så jeg tok med den viktorianske capen jeg sydde rundt juletider. (Og så var vi ute, i regn, så det var ikke akkurat varmt heller.) Synes håret hennes står kjempefint til ensemblet, det krasjer perfekt av gammelt og moderne.

Guro hadde på seg det edwardianske ensemblet med den ørlille hatten. Jeg var først litt engstelig for hvordan det dette skulle ta seg ut med blondt hår, og det var totalt bortkasta - den smukke kler alt.

Nevnte jeg at de var fantastiske?

Etter motevisninga var det bare hjem for å få av sin egen kjole - den brune viktorianske køkjolen - men før det endte jeg opp med å gå inn på Sortlands eneste og beste kaffebar for en dobbel mocca. Det var tivoli i byen, så det var ikke så mange som stirra. Og så kjørte vi oppover til Tromsø. Var ikke så langt som jeg hadde trodd det skulle være.

Motevisninga har endt opp i lokalavisen, så klart. Her er en kort artikkel, bilde av edwardianske Guro, midtviktorianske Hanne, og seinviktorianske meg. (Se på det. Ikke engang korsett kan rette holdninga mi.)

De kaller meg designer. Jeg veit ikke om jeg skal le eller dø av stolthet.

Desu, årlig rapport

Denne gangen kom jeg meg ikke ut av første flyplass før noen snakka engelsk til meg.

Jeg ble forsinka ned til Oslo på grunn av flykrøll. Ikke at det gjorde noe, selv om det var litt skremmende. Jeg fikk henta noen småting jeg hadde glemt (sonisk tannbørste, kamera og mobillader) og hadde rikelig tid til å betrakte flyene som var brakt inn for flyshow i helga. Halen til ett av dem var omtrent en etasje større enn terminalen.

Vi fikk også se norgeshistoriens største rakett bli skutt opp, to timer etter planlagt flyavgang. Det var en gjeng nerder fra Space Camp som også skulle vært med på flyet. Jeg sto og lurte på hvor jeg hadde sett en av dem før. Han skulle også til Desu - sammen med folk fra skrivegruppa jeg er med i.

Flyet ned til Oslo ble fløyet av kaptein Hammer. Hvis jeg ikke hadde lagt merke til at kapteinen var dame (med langt blondt hår og stilige solbriller) ville jeg vært skeptisk. (FIY: Halvgod innsidevits for fans av Dr. Horrible.)

Første dag hadde jeg på meg det store brune viktorianske ensemblet med kø. Jeg glemte å ta bilder og jeg har ikke funnet noen som har lagt ut, så her er et tidligere bilde av kjolen så nye (og gamle, men glemsomme) lesere veit hva jeg skriver om. Hadde tenkt å sove en time før vi gikk bort på connet men på veien dit så jeg folk i kostyme og da ble jeg så sjalu at jeg var nødt til å skifte.

De nye skoene var superkomfortable til en time før Desucon, så jeg slapp ikke unna au-føttene-mine-jeg-dør-følelsen i år heller. Tror det bare er å akseptere at man skal lide for kostymet.

Det var noen som trodde jeg cosplayet Alexia Tarabotti fra Soulless. Jeg var i sjuende himmel over at det er noen i Norge (som jeg ikke har tvunget til på lese introdusert serien til) som veit hva det er.

Kostymene jeg husker spesielt: flere Doktorer, Dalekkjole, Tony Stark, Sherlock(!), Loki, en damppønker med hatter som lett utkonkurrerte min, en gjeng folk fra Homestuck (uten at jeg veit hva det er), og fantastiske Disneykostymer. Spesielt å nevne er Kida fra Atlantis. Hodet lyste opp.

Jeg har liksom på følelsen av at jeg så et kostyme fra Dr. Who som var superawesome, men jeg husker ikke hva det var. Men jeg har masse streker på hendene, det er litt foruroligende...

Det føles som om det var veldig lite som skjedde. Vi havna på et foredrag om furries, med oppramsing over alt en stakkars fursuiter går gjennom. Det er mye fordommer mot furries som de ikke fortjener. Man skal være dedikert for å gå rundt i et kostyme det kan bli opp mot førti grader inni. Og draktene er dyre å kjøpe, og kompliserte å lage. (Så selvfølgelig har jeg lyst til å bygge en!)

Turen gikk innom Outland et par ganger. Jeg kjøpte flaggermusøredobber, The Adoration of Jenna Fox av Mary E. Pearson, og the Sherlock Holmes Casefiles.

Jeg er litt skuffa over damppønkforedragene. Hattelaging var forklart med en tutorial som finnes på nett i tusen varianter, og det varte i tre minutter mens det var avsatt en time. Og "Steampunk og 1800-tallets inspirasjon", som jeg virkelig hadde sett fram til i håp om viktoriansk drakthistorie (og sjansen til å bli irritert periodepurist når foredragsholderen daterte noe feil), handla om dampkjeler og tannhjul og luftskip.

Det var lettere å reise hjem i kostyme enn jeg trodde. Jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen uten å måtte ta av de fem cm lange nålene jeg lukker skjørtene med. Det peip ikke engang. Men, hvor jeg hater trapper.

Det røde ensemblet hadde en slags hypnotiserende effekt på småjenter. Kanskje det er hatten. På vei ut av Oslo S hørte jeg to stykker som snakka om meg:

- Hun er fin på håret.
- Nei, hun er fin på håret og hun er rik.

På Gardermoen var det ei lita jente som lurte på hvorfor jeg tok fly hvis jeg var prinsesse. Jeg forklarte at selv prinsesser tar flyet av og til, når de flyvende teppene har punktert.

Fra naww til arrgh: det som irriterer meg mest mens jeg er i kostyme er folk som tar bilde uten å spørre. Spesielt om de sniker seg inn med mobilen og later som ingenting (tro meg, du er ikke så ninja som du tror). Jeg er kanskje en gærning i kostyme men det er vanlig folkeskikk å spørre før du tar bilde av folk for å dele det på Facebook og fortelle hvor spennende livet ditt er. Jeg skal få meg nymotens telefon (den jeg har nå er elleve år gammel) og svare med å ta bilde av de som tar bilde av meg. Se om de liker det.

Flyet mitt var seint fra Oslo, så jeg ble sittende. Halve skrivegruppa mi, også i kostyme, hasta forbi og vinka. Jeg satte meg ved ei dame som hadde Nordlandsbunad på seg, for da virka jeg kanskje ikke fullt så gæren.

Det var greit å ha kostyme på seg, jeg fikk masse greie kommentarer om hvor fint det var, men da jeg kom inn på flyplassen i Bodø så de andre reisende på meg i et kollektivt ka farsken. Si hva man vil om søringer, oslofolk har iallfall manerer til å ignorere galskapen din og late som om det er heilt normalt. Jeg følte meg som en komplett idiot til vi gikk ut til flyet. På veien fikk den ene piloten øye på meg og ga meg begge tomlene opp gjennom frontruta. Da var alt greit igjen.

En rask tur inn i emokroken

Grønn er ikke en av yndlingsfargene mine, men gardinene fra bruktbutikken ble med hjem allikevel. Jeg må slutte å gå innom for "å gi bort ting", jeg burde vite at jeg alltid ender opp med et eller annet, og jeg har allerede nok stoff til å sy i månedsvis uten å forlate huset.

Skjørtet er sydd av BurdaStyle 7880, samme som sist skjørt. (Seinere skal jeg bestille mønster fra enten Truly Victorian og Laughing Moon, men jeg har ikke greid å bestemme meg for noe enda.)

Det ble veldig enkelt, så jeg sydde pynt av samme stoff jeg skulle lage bolero av, og hadde på blonder i front. Blondene skulle på boleroen, men de passa ikke til den. Alle kantene på skjørtet er sydd ned med synlige stikninger av den grønne tråden. Jeg liker at det ser pent ut på begge sider. Pynten og skjørtet passer ikke heilt sammen, og derfor passer det sammen. Tror jeg. Noen tanker?

Dette ble et av de prosjektene hvor jeg ikke følger det opprinnelige designet så utrolig nøye. Vanligvis pleier det å gå bra, men denne gangen gikk jeg litt for langt. Jeg forkorta jakkemønsteret til skjørtet og det ble ikke heilt bolero.

Den funker ikke til resten av ensemblet heller. Jeg kan kanskje komme unna med å bruke denne til en empirekjole (ca. 1810). Det plager meg at jeg lot være å fore plagget (jeg tenkte at jeg skulle nekte meg selv det). Jeg har aversjoner mot rå kanter.

Jeg sydde en ny bolero - av boleromønster til og med, og den ble bedre. (Og den har så pen linning at det gjør vondt. Det har jeg ikke bilder av, men Sylvilel trodde linninga var utenpåstoffet, så fint var det. )

Skal brukes med hvit skjorte, men den gadd jeg ikke ta fram og stryke før vi løp ut i et solgløtt og tok bildene.

Sylvilel var innom for te og nerding, og jeg fikk bilder av ensemblet. Men som jeg hater disse bildene. Det er på grensa til deprimerende. For det første er jeg ikke grei å ta bilder av fordi jeg er ute av stand til å stå stille i mer enn to øyeblikk. For det andre er jeg usminka - jeg hadde tenkt å klippe vekk fjeset mitt eller noe, men Sylvilel har posta dem allerede, så det får være samme faen - og jeg hater, hater håret mitt.

For ikke å snakke om at jeg ikke er fornøyd med ensemblet i det heile tatt. Alt er feil.

Skjørtet er veldig enkelt, og kan brukes aleine, men jeg sydde et raskt overskjørt. (Det var iallfall tanken, men jeg brukte tre dager på å lage brettekanten...) Og først på bildene ser jeg at overskjørtet er heilt feil. Brettekanten skal være flat, men den står ut til alle kanter, og jeg forstår ikke, den er strøket og stiva med eddik til og med, fysikkens lover tilsier at den skal være flat, men det er den ikke. Jeg får vel sy den ned.

Jeg var ikke fornøyd med pynten på boleroen så jeg tok den av. Og det er noe som mangler, men jeg veit ikke hva, så jeg har stappa heile ensemblet så langt inni skapet som det går an, og der skal det få lov til å ligge til jeg har glemt hvor mye jeg hater det.

Sying er en sånn avslappende hobby.

Noen oppdateringer

På syttende mai hadde jeg på meg det viktorianske ensemblet og var avantgarde i forhold til alle syttenhundretallsbondetampene. (For du veit, de fleste bunader er basert på rokokkoens bondeklær.) Og det beste? Jeg trengte ikke stryke en dritt før dagen. Hurra!

Det var moro selv om dagen starta heilt for jævlig. Jeg ønska meg ei hagle da skrammeltoget gikk forbi men jeg var for trøtt til å stå opp og finne fram slegga for å brøle til russen, og sovna igjen. En time seinere var det salutt så huset rista. Klokka åtte gikk hornmusikken forbi. Det er ikke meninga at man skal få lov til å sove lenge syttende mai.

Kjolen min fikk masse komplimenter, været var fint, lillebroren min var plagsom, jeg spiste is, og da alle hadde gått hjem fikk jeg sy.

Jeg bestemte meg for å dra på Desu i år allikevel, og jeg skal ha på meg viktorianske klær. Det blir antakelig ikke viktoriansk måned på meg, for ingen av skolene jeg søkte på ville ha meg (buhu!) og på stedet jeg bor på er det ikke heilt akseptert å gjøre annerledes ting.

Men før neste outing må midjepartiet i front fikses. Ryggen sitter perfekt, men det er rare bulker i fronten. De skal vekk, samme hvor mye jeg hater å ta opp. Jeg har vært klar over dette siden før Banzaicon - grunnen til at jeg holdt vifta foran på alle bildene - og det skal fikses før Desu.

Etter Banzaicon måtte jeg innrømme at de absolutt nydelige oxfordskoene mine var utslitte, og jeg kasta dem. Det var virkelig trist, for det var nydelige sko, typen sko som man virkelig legger elsk på, som man bruker hver eneste dag, som man kan løpe i når man er for seint ute til musikalforestilling (ett år og en dag siden!) og ikke vil kaste fordi de er så fine. Sylvilel sparka til meg da jeg sa at jeg hadde kasta dem. Sånne sko var det.

Et øyeblikks stillhet takk.

Source

Jeg tror ikke et øyeblikk på at du har sørga over skoene mine, men det er greit, for her er skoene jeg har bytta dem ut med! De kom i posten i går. De passer som om de var støpt på foten og de er superkomfortable. (I fjor gikk halta jeg hjem oppover Karl Johan med bløende føtter og det var ikke moro.) Jeg har gått rundt med dem i fleire timer i dag, under unnskyldninga at jeg må gå dem inn, men det er ikke heilt sant. De var bare fine.

Når connet går over to dager må jeg selvsagt ha med meg et annet ensemble i tillegg, men det jeg nesten er ferdig med er jeg enda ikke heilt fornøyd med - og det andre har jeg bare klipt ut papirmønster til.

Nordisk Mönster-Tidende: Detaljer

I tillegg til bildene kjøpte jeg tre utgaver av Nordisk Mönster-Tidende. Her er noen detaljbilder fra dem, jeg har posta heile greia på Tumblr, 1890, 1901, 1911.

Viktorianske bilder

Noen falt selvfølgelig innom brukthandelen med hundre år gamle moteblader mens hun var i Oslo. Jeg endte opp med bilder denne gangen. Jeg plukka ut flesteparten fordi personene hadde interessante klær, men noen var bare fine. Det er litt rart med disse menneskene jeg ikke kjenner, jeg lurer på hvem de var og hva slags historier de kunne fortelle.

Fotografiene er sånn høvelig sortert etter årstall, men jeg er ikke heilt sikker. Det er litt vanskelig å se heile kjolen et par bilder. De fleste bildene er fra Norge.


København. Datert etter kjolen 1850-1860.

Bildet er tatt i Christiania, en gang etter 1873. Fotografen fikk en utmerkelse ved verdensutstillingen i Wien det året, og reklamerer med det.

1880-tallet.

Tidlig 1890, antakelig, ut i fra ermene.

Interessante knapper.

1900, pluss.

Banzaicon 2012

En skulle tro at det ikke var noe problem å få med seg to kostymer i bagasjen. I hvert fall trodde ikke jeg det, til jeg dro fram det jeg skulle ha med for å pakke ned. Jeg drepte den stakkars bagen jeg vanligvis reiser med. Jeg fikk alt nedi, og fikk den igjen mens jeg satt på den. Så gikk jeg ned for en kopp kaffe. Da jeg løp opp igjen for å pakke ned et underskjørt jeg hadde glemt å ha i, hadde det rakna en søm. Måtte ha med monsterstor Samsonite-koffert isteden.

Jeg vil ha en skapkoffert, som denne, bare større, og med hjul.

Da jeg skulle nedover fløy jeg med Widerøe.  Herfra bruker de små fly med rundt kun femti seter, og man kjenner det når de gir gass på rullebanen. I tillegg til det liker jeg flybladene deres. Jeg får akkurat tid til å lese dem på vei til Tromsø. Nummeret de har ute nå varma det ikke-eksisterende hjertet mitt. De har en artikkel om damppønk (Dampdrevne Drømmer), og skribenten er enten damppønker eller en dedikert researcher.

Lørdag, rokokko. (c) T. Pedersen.

Det viktorianske ensemblet var overraskende komfortabelt. Jeg snørte korsettet minimalt fordi jeg var redd for at jeg kom til å bli kjempevarm og miserabel. Det eneste kostymet ikke var bra for, var å sitte på tog i over to timer. (Jeg gadd ikke skifte før vi dro.) Med kø og korsett kunne jeg ikke lene meg tilbake.

DamppønketeJack Harkness til venstre! (c) T. Pedersen. (Kommenter hvis du er på bildet, så linker jeg til deg.)

Jeg turte å møte opp til style-konkurransen, jeg tryna ikke på vei opp scena, men jeg glemte absolutt alt jeg hadde planlagt å gjøre. Ingen anelse om hvordan det gikk, for toget vårt gikk akkurat da avslutningsseremonien begynte. (Jeg holder en knapp på ulvekostymet på fire bein, det var wow, samt de to utrolig gjennomførte damppønkerne. )

Kjære skjerm på bordet der, hvem er bleikest på bildet her? (c) T. Pedersen

Det var kanskje ikke en så god ide å spøke om hvor jeg kunne komme til å stikke hattenålene. Da jeg justerte dem like før jeg skulle opp på scena (jeg var sikker på at hatten kom til å falle sekundet jeg gikk opp, det ville bare vært så typisk), kom jeg til å stikke en av dem inn i skalpen. Og det la jeg ikke merke til før etter at sceneskrekken og adrenalinet hadde gitt seg. Men da kjente jeg det godt, nåla satt faen meg langt inn.

Hvis man ser bort fra kostymene var favorittdelen min av connet definitivt foredragene. Tab Kimpton snakka om webcomics, stage skills, crossplay og våpenlaging. (Jeg var vel ikke den eneste som var totalt fascinert av parykken med dingletingene?) Det er så pinlig å tro at man snakker bra engelsk til man åpner kjeften og prater med en som har det som morsmål. Da blir det bare blargh, blargh, ja, ich bin - nei vent, det er feil språk, nå holder jeg kjeft mens jeg dør av skam.

Jeg kjøpte en button det står Fabulous på - tanken er at jeg skal gi den til en Herbert i Berlin, om jeg kommer meg nedover, om jeg tør å gå backstage - og en damppønkete tegneserie jeg likte kjempegodt.

Silje Danielsen holdt foredrag om parykker. Jeg har ikke brukt parykk, men hun snakka om lace fronts og om å sy på lace. Det har jeg ikke tenkt på før, jeg føler meg så utrolig dum.

Samla har jeg kjempelyst til å prøve ut noen av teknikkene de prata om. Jeg vil lage sverd og cosplaye en mann, kanskje Kaptein Sabeltann. Jeg kunne sydd barten hans, ohoi, som jeg kommer til å hate meg selv for det. Og det kommer til å bli kjempegodt å røske parykklim av overleppa. Men så er cosplayere stort sett en gjeng masochister.