Lord of the Rings - the Musical

Musikalversjonen av Lord of the Rings skal ut på verdensturne i 2015. Så hvis noen Tolkienites har greid å komme seg på beina igjen etter Battle of Five Armies vil de kanskje ha noe å finne på etter at Jacksons andre trilogi er ferdig på kino. Hvs musikalen stikker innom en plass ikke alt for langt fra Norge hadde det vært morsomt å blande musikalfanatismen med forkjærligheten for Middle-earth.

Visuelt og karaktermessig er musikalen veldig annerledes enn det de aller fleste er vant til fra filmene. Og siden Tolkiens murstein skal presses inn i et show på tre timer er det plenty av kutt, både i handling og karakterer. Men jeg tør å tro at musikken og showet gjør opp for det. Musikalen beskrives som et sceneshow - sist gang hadde de Cirque de Soleil med på laget, så blant annet kommer alvene i Lothlorien svevende ned fra taket og orkene er også temmelig spreke.

Så langt liker jeg hobbitsangene deres best. The Cat and the Moon er basert på en av drikkevisene i The Fellowship of the Ring. Hobbitene har kommet seg til Bri og danser med menneskene på den Steilende Ponni. En versjon av denne drikkevisa synges av Bofur i den forlenga første Hobbitfilmen.

I Lothlorien blir det enklere å se at kostymedesignet er annerledes. Det er en svarthåret Legolas som leder an sangen i begynnelsen (okei, for håret hans blir aldri beskrevet i bøkene), og Galadriel er veldig forskjellig fra filmdesignet. Jeg elsker at hun har en slags rustning, selv om det kun er et metallkorsett. Her er hun gitt styrke, hun kan forsvare Lothlorien, i motsetning til filmene, hvor hun virker mykere. Det er lett å glemme at hun er tolv tusen år gammel, sterk som som bare fy og at det er hun som har skapt skogsriket hun bor i. Yndlingsverset mitt, hvor Legolas beskriver hvordan hun skapte Lothlorien, har dessverre blitt kutta fra denne versjonen og det gjør meg uhorvelig trist.

I Now and For Always har Frodo og Sam kommet seg godt på vei til Mordor. De snakker om historier, hva slags fortelling de selv har havna i og hvordan deres historie vil bli fortalt. Dette er den fineste sangen i hele musikalen, så hvis du kun skal høre på en - hør på denne, den er så fin og trist, og, neida jeg gråter ikke, jeg bare... jo, jeg gråter. Og det vil nok du også gjøre etter å ha hørt Frodos vers. Og etter at du har hørt denne sangen bør du se hvordan det ser ut på scena, og ha lommetørkle klart.

Værsåsnill noen jeg trenger noen å snakke om denne musikalen med!

[title of post]

Fordi jeg sikkert kjenner noen som trenger denne sangen.

There are some people in the world who say they're writing stories or composing music or dancing sparkly dances is easy for them. Nothing interferes with their ability to create! While I celebrate their creative freedom, a little part of me wants to punch those motherfuckers in the teeth.

Gold von dem Sternen

Ikke at noen bryr seg om musikalgalskapen min, men denne sangen er virkelig fin. Jeg kjenner ikke musikalen (Mozart!), men jeg har sett Carin Filipčić i en annen produksjon der hun var awesome.

Og forresten, et stort triumferende "Hah!" til de som insisterer på at tysk er et brutalt, stygt språk.

Poetisk oversettelse:

Jeg vil fortelle dere en historie.

Det var en gang en konge
som levde med sin sønn
I et slott som lå i en i en fortryllet have
Men fordi kongen var gammel og skuffet av verden
var murene svært høye
og døren alltid stengt
"Det finnes intet bedre sted!" sa kongen,
Men lengselen talte til prinsen: "Du må dra herfra!"

Om natten faller det noen ganger gull fra stjernene
Du kan finne det et sted ingen enda har vært
Å være er å vokse, å leve er å lære
Når du leter etter stjernenes gull
Må du ut og møte farene alene

"Der ute vil du feile!"
Sa faren til sin sønn
"Akkurat som jeg gjorde.
Så bli i vår magiske have,
Jeg gir deg trygghet
Murene er høye for å beskytte deg,
Du er trygg når døren er låst."
Kongens ord var talt med kjærlighet
Men lengselen snakket til prinsen: "Du må dra!"

På verdens ende faller det gull fra stjernene
Og den som finner det oppnår det uoppnåelige
Å være er å vokse, å leve er å lære
Når du leter etter stjernenes gull
Må du ut og møte farene alene

Noen ganger er kjærlighet er å kunne gi slipp
Noen ganger er kjærlighet å adskilles fra de man elsker
Kjærlighet er ikke å stille spørsmål ved sin egen lykke
Kjærlighet er så si, gjennom tårer:

Langt herfra faller det gull fra stjernene
Du kan finne det, et sted ingen har vært
Å være er å vokse, livet er å leve
Når du leter etter gull fra stjernene
Må du forlate ditt trygge rede og stå på egne ben
Alene ut i en verden full av farer,
I en verden full av farer

Finland & Vampyyrien Tanssi

Reklame på Seinäjoki togstasjon. Sånt varmer et lite ikke-eksisterende hjerte.

Bortsett fra at det var vanskelig å finne toget til plassen jeg ikke var sikker på hvordan man uttalte skjedde det ikke mye spesielt før selve Vampyyrien Tanssi, så jeg bare hopper rett på et kort review også kan de som ikke veit om musikalen scrolle ned til delen som har med sying å gjøre.

Sånn skal jeg ha en dag. Men uten støv og vampyrjegere som synger oder til bøker forhåpentligvis, det ville blitt distraherende i lengden. Source.

Alfred er betydelig eldre enn i Tyskland, det gir ham en fordel i at han virker mindre usikker - han er med Professoren fordi han er lojal. Sarah er ei sterk jente som veit hva hun vil, hun drar til slottet fordi hun ikke vil leve som foreldrene. Rebecca og Chagal er mer et team, de samarbeider aktivt om å holde vampyrjegerne fra å vite om slottet og Greven. Magda er ikke den eneste stakkars unge jenta i landsbyen så hun slipper å ha hver eneste mannlige landsbybeboer løpende etter seg. Det er mye mer liv i landsbybeboerne, som danser så skjørtene flyr i alle retninger, jeg så mamelukker og ankler og bare oh my. Professoren er yngre, mindre rotehue, mer selvsikker og brenner etter å bevise logikken sin. Han har et sverd skjult i paraplyen og dreper Koukol under flukten, utenkelig i originalversjonen.

Source.

Von Krolock virker mer gjennomført melankolsk, det er noe spesielt i stemmen hans, enn plutselig deprimert. På samme tid er han også rovdyr og ond. Han bryr seg ikke om Sarah, han har tenkt å hypnotisere og spise henne - og blir overraska når hun vil bli en vampyr.

Er ikke sikker på om Sarah kun har en agenda om å bli fri, noe jeg sikkert ville visst om jeg kunne finsk, men Von Krolock har definitivt ingen romantiske ambisjoner. Når hun er bitt danser han en runde med henne før han blir lei og beordrer Herbert til å ta over. Og Herbert er litt av et syn, en stor mann med skjeggstubb og blondt silkehår og falske øyevipper, kledd i rosa silke fra topp til tå. I Tyskland nøyer han seg med en smekk: i Finland er Alfreds popo sikkert gul og grønn og blå. Når Professoren jager ham av gårde etter at han har prøvd å spise Alfred roper han på "PAPPA!"


Source.

Det var moro å se hvordan ensemblet omfavner vampyrrollene sine. (På vei ut spiste Alfred to publikummere!) Da vi satt på første rad var den en kvinnelig vampyr som knelte ned ved scenekanten og så ut til å vurdere kveldens meny mens hun så på oss. Jeg ble så oppslukt i detaljene i kjolen hennes at jeg glemte å avslutta klappinga mi. Jeg ville blitt et lett offer så lenge vampyren hadde pen kjole.

Carpe Noctem er forandra. Koukol er første Nightmaresolist, og han er metal.  Den virkelige Alfred er med i drømmen og ser sitt alter ego kjempe mot den Svarte Vampyren. Samtidig blir han slengt litt rundt om kring selv. Den Svarte Vampyren må være halvt gymnast eller noe, han så ut til å fly et par ganger. Sarah i drømmen blir bitt av begge vampyrene, bare at nå våkner hun som vampyr og ser ut til å like seg som ond skapning. Og, når det er biting ser det ut som om det gjør vondt.

Heile castet hadde så sterke stemmer, det er ikke noen ting jeg ville forandra, bortsett fra at jeg gjerne skulle vært smart og bestilt et show til.

På vei hjem fra første show gikk vi feil vei og endte opp med å finne den nest største stoffbutikken jeg noensinne har sett. Må være toppen av glede å være full av energi etter musikal og så finne butikk med rull etter rull etter rull av fantastisk stoff. Stakk innom neste dag, men det var nesten for mye å velge mellom så jeg fant ikke særlig mye.

 

Stripete deminvevd stoff, tynn prikkete bomull, vinrød fløyel & tjukk sateng. 

Tenker at fløyelen kan bli en dolman (en slags cape-lignende jakke), jeg så en rød en i Nineteenth Century Fashion in Detail og ville ha en sånn. Og hvis jeg får nok til overs fra jakken skal jeg lage et rødt sjal fra - nja, de innvidde veit det.

Satengen kan enten bli en kveldskjole med bare skuldre eller for til vampyrinspirert kappe. Den prikkete bomullen ville jeg bare ha (svart og hvitt, med prikker, hvordan kunne jeg motstå?) og det stripete stoffet kan bli et korsett eller lignende.

Ellers skjedde det lite. Var ikke i humør til å ta bilder og dessuten var det bare snø. Følte meg veldig lite nordlending mens jeg gikk og hakka tenner med skjerf og jakke tett pakka om meg mens Dezzik gikk med åpen jakke og tynn skjorte under og sa at det bare var litt kaldt i ansiktet.

Musical mints.

Fikk snakka med noen fans denne gangen. Det var ei jente som hadde tatt turen fra USA og plutselig følte jeg meg ikke fullt så gæren. De jeg møtte var egentlig fans av svenskspråklig Les Mis som gikk i Turku/Åbo. Første show var det galskapsinduserende å vite at det var en annen fan i salen, noen jeg hadde snakka bittelitt med online og som jeg ikke kunne finne. Musikalfans er litt stalkere.

Dødsforelska

Source, bilder av Haakon Hoseth.

Jeg så annonse for Dødsforelska i flybladet tilbake i november, bestemte meg for å sjekke hva dette var og glemte det heilt. Til det var innslag på nyhetene om teater for ungdom, med vampyrer som tema takket være fjortisenes vampyrbølge. Det jeg først trodde var vampyrteater viste seg å være en norsk vampyrmusikal. Satt opp i Nordland. Mildt sagt uventa.

Stykket blir satt opp i regi av Nordland Teater, med Christine Guldbrandsen, Elaine Fatland, Andreas Kolstad, Sigurd Sele og Johannes Christoffer Winther Farstad i rollene. Urpremieren er lørdag 14. januar, i Bodø Kulturhus, og det kjøres turné til 25. februar. Turneplan her, halvveis ned sida.

Musikken består av sanger fra blant andre Lou Reed, Eminem, Turboneger, a-ha, The Beatles, Metallica og Queen. Noen smakebiter kan høres her, promovideo her.

Masse, masse blod. Source, foto av Haakon Hoseth.

Kunne tenkt meg å se denne, men jeg tror ikke jeg finner vindu til det med jobben, og dessuten spiller den på plasser som er fleire timer unna. Like greit, jeg ville nok uansettt bare endt opp med å sammenligne med en viss annen vampyrmusikal jeg liker, og som fan av denne visse andre musikalen vil jeg gjerne vite hvorfor - når man absolutt skulle få en vampyrmusikal i Norge - man ikke kunne fått Tanz der Vampire som passer til en masse aldersgrupper! Jeg har sett seksåringer i vampyrkappe, nonner, forstadsfruer med botox, datanerder, folk med huslån til oppover pipa sikkert og en drøss tenåringer i samme teatersal.

Og man ville fått med vampyren under med på kjøpet! Just sayin'..

Desembernatt

En eller to lesere kan nok ha lagt merke til at jeg har en liten interesse for nerder veldig mye om tyskspråklige musikaler som svært få nesten ingen i Norge bryr seg om. Nærmere sagt en viss østerriksk vampyrmusikal ved navn Tanz der Vampire. (Som er veldig bra, kul musikk, flotte kostymer, halvnakne gotiske vampyrer, bla, bla...)

Sylvilel ringte i forrige uke og fortalte at det skulle være julekonsert i Sortland kirke. Ord kan ikke beskrive skepsisen jeg følte de få sekundene fra hun sa konsert til hun fortalte hvem som skulle synge. (Fra min erfaring betyr julekonsert emosjonelle julesanger, som oftest sunget av folk og kor som ikke kan synge, og kirkebenker som gir deg tresmak i ræva.)

Source.

Det Haldor Lægreid er mest kjent for i Norge, er at han sang for oss i Eurovision for ti år siden. Det jeg kjenner ham for, og jeg er desidert kulere (og mer innbilsk) enn resten av Norges befolkning, er at han er den eneste norske skuespilleren (jeg veit om) som har vært i Tanz der Vampire. Og ikke hvilken som helst ensemblerolle, og ikke hvilken som helst oppsetning. Han har vært Herbert von Krolock i Berlin.

Her i ferd med å bli godt kjent med vampyrjegerens assistent Alfred. Source. Og vanligvis er Herbert litt mer fabulous.

Med andre ord skal jeg på konserten! Selv om jeg er skeptisk til Lisa Stokke (ja, hun synger også) etter at hun gjorde dette med en av sangene som er med i Tanz der Vampire. Og selv om jeg innser at det er en julekonsert som ikke noe som helst å gjøre med Tanz. Og selv om - vel, nå kommer jeg ikke på fleire grunner. Det er også en tredje artist med, Lars Klevstrand, men han har ingen forbindelse med Tanz, så jeg veit ikke stort om ham, men han er sikkert kjempeflink til å synge.

To jenter kommer iallfall til å dukke opp i hoggtenner nei vel da, det er en julekonsert, og t-skjorter med Tanz-logo, og hvis de tør vil de stalke backstagedøra og si noe sånt som, "Hei, Haldor Lægreid, husker du den musikalen du var med i for sånn fire-fem år siden? Den liker vi!"

Jeg er ikke sikker på hvor normalt det er å komme opp til noen og snakke om noe de gjorde for fleire år siden, men det får gå som det går. I verste fall skremmer vi ham til permanent eksil i Tyskland... hvor han forhåpentligvis vil ta fleire roller i musikaler vi liker. Sylvilel truer med at hvis jeg blir fanjentete kommer hun til å late som om hun ikke kjenner meg. Dette kommer av at jeg kom til skade for et lite halvkvalt (rusk i halsen) hyl da nyheten sank inn. Tror ikke det er noen fare for slikt - jeg er ikke flink til å snakke med folk jeg ser opp til, og vil helst løpe fra dem. Stagedooring er en veldig masochistisk aktivitet.

Oppdatering: Gikk veldig bra. Fin konsert, flotte stemmer, krampe i hendene av å holde kamera og filme sånn at YouTube skal få et litt større utvalg av Lægreids stemme, nerde bittelitt, grue seg til å gå backstage - også gikk det så fint. "Så dere er tyske musikalfans?"

Nå kan fanjentepersonligheten min ta en lang juleferie til februar og Finland og den finske versjonen av Tanz.

No sodomy required

Fans av europeiske musikaler liker å rakke ned på amerikanske musikaler. Teknisk sett har nasjonalitet veldig lite med kvaliteten av et stykke å gjøre, men de klager allikevel. For eksempel liker jeg ikke stykker med superglad allsang, nasale skuespillere, stepping og overskuespill - som man nærmest ikke kan komme seg unna om man nærmer seg Broadway.

Selvfølgelig finnes det unntak. Avenue Q for eksempel - the Internet is for Pr0n & If you were Gay stammer derfra, og det er kule sanger. Også har vi Rent! Rent er bra, for jeg tør ikke si noe annet, jeg bor sammen med en fan. Og til slutt min store stygge svakhet - Legally Blonde. Det er feministisk (jo, faktisk) og musikken er bra.

Problemet, tror jeg, er at amerikansk kan lett anses som tacky - mens europeisk er høytflygende kunst av første klasse. Men det er en ting europeiske musikaler kan se langt etter, og det er selveste Neil Patrick Harris. Enn så lenge.

Angående nonner var det en tre-fire stykker blant publikum da jeg og Dezzik var og så på Tanz der Vampire sist mai. Det var litt morsomt å se dem, for ei av plottlinjene i Tanz er om ei ung jente som korrumperes av en mørkets skapning, og dessuten var det søndag. Jeg trodde egentlig ikke at nonner fikk lov til å se på slike umoralske (men utrolig morsomme og fengende) stykker - som forresten åpna i Berlin sist mandag, og nok en gang glaner jeg stygt på landet mitt generelt (nå representert av en snødott i hagen) og spør meg hvorfor jeg bor her. Det eneste lyspunktet er at de ikke har ordentlig melkesjokolade i Tyskland.

Vampyyrien Tanssi

Yndlingsmusikalen min har gått i Finland i snart tre uker, og så langt har jeg vært veldig flink til å holde meg unna å søke opp hoteller bare for å se om det kaaanskje ikke er så dyrt å dra en aldri så liten tur bortom. For jeg trenger ikke egentlig å se en versjon på et språk hvor vokabularet mitt avgrenser seg til noen mindre pene fraser, en kort sang om en mutant og ordet valkosipuli (som betyr hvitløk), selv om settene og kostymene er gjort heilt om på.

Så ødelegger de finske PR-folka alt med å legge ut bilder av oppsetninga. Kostymene er kjempefine, og så ser det ut som om Von Krolock er slemmere enn vanlig. Designet har tatt inspirasjon fra filmen musikalen er basert på, som selv om den var en parodi, har basis i syttitallets Hammerfilmer hvor vampyren var en nærmest satanisk antagonist.


Von Krolock er bittelitt metal, også. Source.

Den tyske vindeltrappa er best, men denne var også fin. (Ja, Sarah og von Krolock er visst også med på bildet. Whatever, lissom.) Source.

Ensemblevampyrer som har ligget litt for lenge... Source.

Source.

... jeg tror utenforstående av og til må stusse over bilder fra musikalen. Herbert von Krolock er en vampyr - hvorfor kler han seg i pastellfarger? Hvorfor holder von Krolock en svamp opp mot en av vampyrjegerne? Og hvorfor står han over historiens heltinne (Sarah) mens hun er i badekaret?

I dag er det ett år siden jeg først så Tanz der Vampire live*. På ei scene. Med skuespillere. Hotell i Seinajöki koster ca. 700 kroner natta...


* Dansende vampyrer. Live. Hardy har.

Alle danser med Døden



Franz Winterhalter, 1865. Wikipedia.

Det kan kanskje se slik ut, men Keiserinne Elisabeth (1837-1898) av Østerrike-Ungarn er ikke egnet materiale for ei Disneyprinsesse. Ikke med mindre Disneys nye policy om realistiske kjærlighetshistorier tar en u-sving nedover ei særdeles mørk gate.

Egentlig var det Elisabeths eldre søster Helene som skulle bli keiserinne. Men da hun reiste med søster og mor til Bad Ischl for å møte Franz Josef, endte møtet med at han forelska seg i Elisabeth isteden. Mens dette møtet har blitt romantisert, ender eventyret her.

Franz Winterhalter, 1865. Wikipedia. 

Den drømmende Elisabeth fikk et hardt møte med det strukturerte hoffet. Etter hvert trakk hun seg unna offentligheten - noe som bare gjorde henne mer omtalt og mystisk. Livet hennes er fremdeles gjenstand for fascinasjon - det finnes alt fra nipssamlere til turoperatører som tilbyr at man kan dra til Wien og bli kledd opp som henne.  

Hun utvikla depresjon etter den første datterens død i 1857, et tungsinn som varte store deler av livet. Historikere går i dag ut i fra at hun hadde anoreksi. Hun tilbrakte år av gangen borte fra Wien og hoffet under dekke av en mystisk lungesykdom som alltid forverret seg hjemme, evig frihetssøkende på rastløs reise gjennom Europa. Etter at sønnen, kronprins Rudolf, begikk selvmord i 1889, gikk hun i sørgeklær livet ut.

I dag er det 113 år siden hun ble myrdet av en italiensk anarkist som var ute etter å fremme sin egen sak.

Personlig er jeg ikke så veldig interessert i Elisabeths tragedie. Men hun er et interessant ikon. Hvis min ikke så utrolige intro til Käiserin Sisi var nok til å vekke interesse, anbefaler jeg denne artikkelen for de som vil vite mer.

Der Tod & Elisabeth. TvTropes.

Jeg kjenner til Elisabeth på grunn av musikalen som tar utgangspunkt i livet hennes. (Og døden også, egentlig.)

I motsetning til mange andre filmer og skuespill er ikke musikalen et overromantisert rosenrødt bilde av keiserinnen. Tvert i mot blir handlingen fortalt av Luigi Lucheni, anarkisten som myrda henne, og hun blir framstilt med Døden som evig følgesvenn.

Den potensielt kun tragiske historien blir oppveid av musikken. Og Lucheni er en sarkastisk kommentator som gjerne kommer med sine egne synspunkter om det som skjer på scena. I åpningssangen til andre akt, Kitsch! (engelsk versjon her) gjør han åpenlyst narr av publikum og en allmennhet som romantiserer den tragiske Elisabeth.

Den mest kjente sangen fra showet er uten tvil Ich gehör nur mir (I belong to me - akustisk). Elisabeth våkner dagen etter bryllupet sitt (hvor Døden forresten dukker opp og sier at hennes siste dans tilhører ham - Die Letzte Tanz, The Final Dance), svigermor Sophie er ikke tilgivende og Franz Josef er til liten hjelp når Elisabeth skal piskes inn i rollen som keiserinne.

I ei rekke av catchy sanger tar Wenn ich tanzen will (When I want to dance) førsteplassen. Elisabeth er selvsikker etter en politisk seier (det er ikke hver dag man forener to land i konflikt), heilt til Døden kommer innom for å minne henne om at hun fremdeles er fanget.

Selv om jeg linker til engelsk versjon vil hver musikalfanatiker selvfølgelig insistere på at originalversjonen er best. For de som ikke kan tysk fant jeg fram til versjoner med undertekst. Fullt opptak med engelske tekster her. Se om det er mulig å komme seg gjennom prologen uten å få første sang på hjernen. Elisabeth, Elisabeth...

Slott og vampyrer - sistnevnte skal ikke ha fletter

Mens vi hadde planlagt å se to slott på turen ble det bare tid til ett. Lørdag (musikalfri) dro vi til Burg Hohenzollern, en Galtvortlignende borg av wow.

Det var trapper opp til slottet. Ikke smart å gi seg i kast med når man har glemt å spise frokost.

Inne i borggården.

Vi ble med på en utrolig kjedelig guida tur inne i slottet. Var ikke lov å ta bilder. I skattekammeret hadde de stilt ut en kjole fra regentstida, og jeg ble stående og sikle, selv om det er heilt feil periode for meg. Den var så fin. (Dessverre fikk jeg se hvor fint den var sydd også. Det var så bittesmå handsydde sting på den at jeg skammer meg over mine egne.)

Gavebutikk. Kjøpte en dolk.

Tyske nummerskilt er morsomme. Vi fant mange med ord, men denne var definitivt den beste. (For those who are reading this through Google Translate, "tut" means "honk" in Norwegian.)

Dezzik har klart å ta bilde av meg. Det er det ikke mange som klarer.

Søndag så det slik ut da vi skulle til teateret. Regn, hagl, torden, lyn og mer regn. Ble våte til tross for paraplyer.

Hadde planlagt å få med oss både Jan Ammann og Kevin Tarte i rolla som von Krolock, men sistnevnte var sykemeldt akkurat ut søndag da vi egentlig skulle se ham. Ørlite kjipt, siden jeg dro ned for å se ham. (Oversettelse: AHHH!)

Dro backstage for å få ei CD signert. Vi ble stående i nesten en time og vente, og ingen sjefsvampyr. (Heldigvis var det fint vær igjen.) Så vi venta litt til, og plutselig kommer Jan Ammann, fremdeles i vampyrsminke og parykk i fletter, sniker seg forbi fansen, og går inn i teateret. Etter å ha sett flettene kommer jeg aldri til å ta Von Krolock på alvor igjen.

Hjemturen er for kjedelig å fortelle om. Til slutt vil jeg bare si at jeg kun ble tatt for å være utenlandsk i Norge én gang. Definitiv forbedring.

Transilvansk-tyske vampyrer med mer

Har gjennomført tur to til Tyskland, Stuttgart og musikal. (Dette er hva som skjedde sist gang.)  Klarte å ta med meg et intetanende offer denne gangen også. Dezzik er kul. Vi planlegger å myrde hverandre ganske ofte.

Dro med tog 17. mai (gå i tog er for pyser, de virkelig hardcore kidsa tar toget), etter at jeg hadde glemt at jeg hadde tydelige meninger om NSB siste gang jeg dro nedover. Fra Trondheim til Oslo var det interessant mange vikingaktige skjeggefyrer på toget. Det hadde vært VM i skjeggvekst i barteby.

Bestemte meg for å være rar og gal i Trondheim, og la igjen boka jeg hadde lest ut på turen til ei venninne som bor der. Den endte i potta til en plante bak ei søppelkasse, til venstre for en benk på togstasjonen. Nevnte bok var "Noe som hjelper" av Mona Høvring. Hun var besøkende forfatter sist samling på Forfatterstudiet. Anbefaler henne, for hun liker Dr. Who. (Også skriver hun godt. Boka var vidunderlig og jeg er litt forbanna på meg selv som ga den fra meg, men man tenker ikke klart etter å ha reist med nattoget.)

På Gardermoen oppdaga vi at vi hadde ulike flightnummer... og at vi hadde endt opp på hvert vårt fly til Kastrup. Siden jeg bestilte sist var det min feil. Jeg har skills når det kommer til flybooking.

Utsikt fra Hotel Rössle. Legg merke til grantreet høyt oppe til høyre, over alle de andre trærne. Det sto på en lang påle, og av en eller annen grunn var det pynta med masse glitter.

Torsdag litt ut på dagen stakk vi av gårde for å finne veien til teateret. Tanz der Vampire går på Palladium Theater. Da vi gikk bak for å forvisse oss om at sceneinngangen ikke hadde blitt flytta pga. rabiate vampyrfanjenter i førtiårene, fikk vi høre en Alfred øve gjennom et åpent vindu. Kan ikke være hundre prosent sikker på hvem det var (sikkert Krisha Dalke), men han sang de to siste versene av Für Sarah (engelsk versjon her, dog med annen sanger), og det var kjempefint.

Trikken mellom hotellet og teateret gikk gjennom sentrum så det ble sightseeing på oss på tilbaketuren.

Nok en gang - teh noes! 

Inne på slottsplassen til det gamle slottet.

Linje 42 så klart.

I can has, bitte?

Hvis du ser opp fra handlegata er det noen som ser på deg...

Etter å ha sjekka værmeldinga for helga var vi usikre på hvordan det skulle gå (regn, regn, regn), men det var nesten for mye sol. Til vi kjøpte is. Da skya det megafort over. Så gikk vi inn på en gigantisk bokhandel - de hadde egen vegg for vampyrlitteratur og vi måtte klage litt over Twatlight. (Det får da #/¤&@! være måte på hvor sparklepirene gjør sitt forbanna inntog. Første bok selges til og med på musikalsuvernirsjappa under Apollo Theater like over gata for Palladium.) Synes manga på tysk er litt rart. Ble flau da jeg innså at jeg sto foran yaoi-seksjonen.



Da vi kom ut virkelig styrtregna det, iblanda lyn og torden. Kjøpte paraplyer og fikk "Singing in the Rain" på hjernen.

En ørliten feil med trikketidene gjorde at vi kom for seint til det første showet. Det er ikke like kult å løpe som det virker på Dr. Who, og på toppen av det bestemte jeg meg for å ha på de høyhælte skoene jeg hadde med. (Fant ut at jeg kunne løpe i dem.) Vi gikk glipp av de fem første minuttene, men det var greit. Fikk prate med en ansatt der, hun var kjempegrei og fortalte litt om hvordan det var å jobbe der. De får se alle showene på skjerm. Jeg begynte å lure på akkurat hvor bra tysken din må være for at du skal få jobb. (Min er basert på musikaltekster, inkludert ganske mye gestikk for å vise hva man mener, og grammatikken glemmer jeg alltid hjemme.)

Da vi gikk inn i salen (i totalt mørke) ble jeg utrolig imponert. Fleire ganger i løpet av showet går skuespillerne inn og ut fra salen, og siden jeg nesten ikke så en dritt av trappene lurte jeg fælt på hvordan de klarer å gå uten å se ned heile tida for å se hvor de går (for det var jeg nødt til!). Andre dag så jeg at oppgangene blir diskret opplyst der de går. Snakk om juks.

Selv om det blir å dra rosen litt for langt å kalle grusikalen et grandiost mesterverk, er Tanz definitivt en av de beste musikalene. Det er vanskelig å forklare akkurat hva som treffer, men musikk og handling passer bra sammen, og det er ikke et kjedelig øyeblikk gjennom heile greia, karakterene er interessante og kostymene er kjempebra. Også er det morsomt og tragisk på samme tid.

Fredag husker jeg egentlig lite av. Det var varmt. I følge bildene mata vi ender. De bittesmå nøstene ser kanskje søte ut, men de beit hardt. I et lite uoppmerksomt øyeblikk fra mi side, klarte en liten sånn å snappe et halvt rundstykke ut av handa mi.

Måtte tilbake til hotellet og hente vampyrtenna våre. (Litt rart å si at man må hente tenna sine. Rarere å glemme tenna sine...) Vi skulle backstage for foto av Jan Ammann. Mens vi venta hata jeg meg selv fordi hadde sagt til Dezzik at han bare måtte tvinge meg hvis jeg prøvde å snike meg unna. Hvilket jeg prøvde, uten mye hell. (Gud er døøød.)

Vi (okei, jeg) var vettskremte av tanken på å være de eneste som møtte opp backstage og ende opp med å se ut som rabiate fans. Men det var kanskje tjue folk der. (Jeg ville ikke gått utenom å rappellere ut et vindu for å unnslippe en slik mengde.) Fikk bilde med sjefsvampyren, hvor jeg ser veldig ut som et dådyr i ferd med å bli splætta av et jævla stort vogntog.

Team Tromsø, hva faen?

Jeg ser ikke på TV, så det tok ei stund før jeg kom over dette. Korslaget har gjort en cover av Total Eclipse of the Heart, gjort kjent av Bonnie Tyler en gang på åttitallet. Og det hadde vært greit, om de ikke hadde gjort det i vampyrkostymer.

For sangen tilhører ikke Bonnie Tyler. Den ble skrevet av Jim Steinman og var originalt ment å være med i en syttitalls vampyrmusikal kalt Nosferatu som det aldri ble noe av. Seint på nittitallet ble den plassert i det som skulle bli yndlingsmusikalen min - Tanz der Vampire.

Lisa Stokke er musikalartist. Hun har jobba sammen med folk som har vært med i Tanz. Men istedenfor å forklare hvor de hadde fått ideen om vampyrer fra sa de at de var inspirert av Twatlight og True Blood. Og det tar jeg temmelig ille opp, så til gjengjeld kan jeg beskrive deres versjon som enda verre enn Dance of the Vampires.




For de som ikke veit hva Tanz der Vampire er, se klippet nedenfor for å se hvordan det skal gjøres. Legg merke til kostymer som ikke er lagd av nervøs velour and den nydelige kappa Grev von Krolock har på seg. Og hoggtenna hans. Og den tyske teksten som faktisk gir mening!

Nå skal jeg gå og finne det mørkeste hjørnet i hele leiligheta, sitte der og være emo. Gott ist Tot.

Kostymeplaner, Desucon 2011

Jeg har fått meg krinoline. Kan ikke beskrive hvor skuffa jeg var over at det kom pakka sammen i 30x46 cm pose, men det gikk fort over da jeg tok det på. Endte opp med å snurre rundt i stua mens jeg sang "Wenn ich tanzen will". (Fulgte ikke du heller med i tysktimene? Engelsk her, subba her.)

Men over til årets kostymer. Ett av dem iallfall. Desucon varer i to dager; ergo trenges to kostymer. I år har jeg blitt overbevist av ei venninne som kan tae kwon do om at jeg burde være Rin fra InuYasha siden hun skal være Sessho... Fluffykins siden jeg ikke husker hvordan navnet hans staves.

Men dagen jeg ikke skal være Rin, skal jeg være Graf von Krolock. Her i Kevin Tartes skikkelse.

Ich werde ein sehr grausamen Vampir sein... aber nicht so grausam wie mein Deutsch. Source.

Har mista source. Bildet tilhører ikke meg.

Altså, Grev von Krolock fra - hva ellers? - Tanz der Vampire. Yndlingsmusikalen min, med dansende vampyrer, åttitallsballader og whatnot. Og vampyrjegere. Og awesome kostymer.

Jeg velger å lage kostymet som kun brukes Tyskland nå, det fra første akt, fordi det er penere. Kappelinninga er lillablå og rysjene er svarte, i motsetning til ballscenas ensemble hvor kappa er rød som hver samlebåndsvampyr og rysjene hvite.

Rotete, som et WIP skal være..

Mm, varmt, heildekkende kostyme til en sommerdag i Oslo. Håper det regner ellers kommer jeg til å besvime i løpet av dagen, og det tar seg ikke ut for en vampyrgreve.

(c) Stage Entertainment. Source. Og flaggermusa heter Trine.

Prøvde ut noe av sminken. Der Graf har lange fingernegler pluss sminke på hendene for at fingrene skal virke som skjelettaktige klør mot mørk bakgrunn. Baserer mine negler på en annen versjon av kostymet og skal ikke ha skarpe klør som på dette bildet her.


Fulgte denne tingen her. Frika totalt ut da jeg ikke fikk den svarte malinga perfekt og ikke hadde sminkefjerner. Pokkers så umulig å sminke med malepensler.

Tror kanskje pekefingerringen passer bedre alene.