Hobbitpremiere

INGEN SPOILERE HER.

Så fort jeg lærte å lese, satte jeg i gang som en dampveivals ute av kontroll og leste masse bøker uten stopp. Jeg slukte bøker uten å se meg tilbake. Det var først da jeg tilfeldigvis så Ringens Brorskap og deretter kasta meg over bøkene at jeg ikke kunne gi slipp på en historie. Jeg likte selvfølgelig andre univers, for eksempel Harry Potter, men historien var ikke like levende.

Mens jeg leste Hobbiten snek jeg inn ei stor seljegren i huset og lagde alvebue. I niende klasse ble det lagd alvekjole som prosjekt i kunst og håndverk. Etter at jeg hadde lest alt Tolkien hadde skrevet om Arda, samla jeg de alviske ordene som fra alle appendiksene til en ordbok som ble så stor at den måtte lagres på diskett. Jeg skrev inn manuskriptene til de to første filmene på en maskin fra 1995, med å høre etter på dialogen og spole fram og tilbake. Jeg elska alleycatscratch.com og hadde verdens mest idiotisk ambisiøse planer om å lage en gotisk versjon av kjolen Galadriel har på seg i prologen. Og jeg samla på bilder av Legolas.

Ringenes Herre var mitt første fandom, uten at jeg ante hva et fandom var.

Dette er det eneste jeg har tatt vare på av kjolen. Det var første gang jeg sydde noe som ikke var dukkeklær. Aredhel var alvenavnet jeg fikk fra en generator, men det er også en karakter fra Silmarillion.

Reaksjonen jeg hadde er jeg ikke alene om. Det er ikke uten grunn at Tolkiens verden har det som må være en av verdens mest solide fanbaser, med fantastisk mange kreative sjeler av alle slag, fra filkere som lager musikk, kunstnere i hopetall, folk som kler seg som om de lever i skogen og lager til alvebryllup når de gifter seg, syr kostymer, ligger i kø i ukevis for å få tak i filmbilletter og om de ikke snakker Tolkiens språk flytende kan de ihvertfall be deg om å hoppe i Dommedagsberget på Sindarin. (Labo vi Orodruin!)

Så selvfølgelig er det spesielt når det som mest sannsynlig blir siste filmatisering av Tolkiens verden i vår tid ruller over kinolerretet. Phew, det var litt av en innledning, men jeg bare må presisere hvorfor dette er spesielt.

Med tanke på hva som skjer i filmen er jo tittelen på plakaten bak meg morsom...
Bildet til hører Aurora Kino Fokus.

To dager før skoleslutt stakk jeg oppover til Tromsø for å være med på Hobbitpremiere. (Dagen jeg dro var jeg så oppspilt at det tok meg fire timer å sy i to usynlige glidelåser...)

Som i fjor var vikinglaget mitt med på festivitetene og jeg fikk møte folk jeg ikke hadde sett på måneder, blant annet de rare personene jeg bodde sammen med i Tromsø og savner helt forferdelig. Jeg fikk en fantastisk uke med venner og film og kafébesøk og nerding på høyt nivå.

I motsetning til alle andre kinoer i verden forstår kinoen i Tromsø at det da ikke går an å feire ny Hobbitfilm på bare en dag. Så vi var på kinoen i fem dager. Det var satt opp et aktivitetsrom med markedsboder bemanna av både vikinger og kinoansatte, ute foajeen kunne folk bli tatt bilde av med en alveprinsesse og livgarden hennes, også gikk det folk i kostyme tilfeldig rundt om kring (jeg gikk rundt med slegga og glante stygt på alt og alle, spesielt alvene. Ugh, alver.).

Avisa var innom og filma litt. Ser du godt etter kan det hende du får øye på en viss kamerasky dverg i bakgrunnen.

Folk kunne skrive seg inn i boka som har samlet underskrifter fra de aller fleste som har vært innom for å se filmene.

Et lite utvalg av våpnene våre, utstilt når de ikke var i bruk.

En av bodene, hvor man kunne få kart og alviske dokument.

Jeg fikk ikke med meg hva som foregikk i denne boden
FORDI THORINS DVERGESVERD LÅ DER OG DA BLE JEG DISTRAHERT OG MÅTTE LØFTE PÅ DET HVER GANG JEG GIKK BORT DIT, DET VAR SÅ FINT OG DET VAR EKTE METALL.

Bildene under er hentet fra Facebooksiden til Aurora Kino Fokus. Det var minst to fotografer, men navnene deres har ikke blitt lagt ut. Jeg poster ikke bildene med andre folk enn meg, men det går an å trykke på den fine linken og glane på alle bildene der, som for eksempel dette, med alver og dverger som ser stygt på hverandre.

Så du vil ned til kinosalene? YOU SHALL NOT PASS, med mindre du har billett så klart.

Jeg var heldig nok til å få slegga sendt oppover til Tromsø ettersom jeg ikke fikk den med meg på flyet sørover. Bestefar hadde pakka den inn ganske godt og antakelig gått gjennom et par teipruller mens han holdt på.

Det jeg holder er Gimli og Gloins øks. It's so pretty.

En av dagene gadd jeg ikke med dvergekostyme og gikk med den blå kjolen til Hel isteden. (Brynjeermene på dvergejakken gjør kostymet veldig tungt over skuldrene og jeg er pyse når det kommer til ubehagelige kostymer.) Jeg fikk tilfeldigvis ansvar for boden Tromsø Bruktbokhandel hadde stående i foajeen og fikk en masse unger til å løfte på sverd. 

Bilde tatt av Raymond Nordahl.

Kinoen trengte en frivillig til å være stormtrooper på en pressekonferanse om tiårsjubileet deres som skulle feires uka etter Hobbiten. Jeg hadde ikke noe bedre å gjøre, så jeg stilte opp og kan brife med bilde fra Nordlys og I Tromsø. (Does the dark side have cookies? Don't know, but I got coffee.)

Og så var det plutselig siste dag og det var litt trist å skulle si farvel, ikke bare til Midgard, men med vikinger og venner. Påvirka av å-nå-er-det-snart-over-stemninga glemte selv alvene og dvergene at de skulle være bitre fiender.

Det er dette jeg elsker med Ringenes Herre. Ikke filmene eller tingene som blir produsert av selskaper som tjener inn milliarder, men ganske alminnelige fans som limer på seg ører og skjegg og stresser i timevis med å lage kostymer, folk som memorerer slekstre og flere tusen års historie, arrangerer read-along av Silmarillion for å spre Ardas eldre historie til nye entusiaster som kommer til og blir overraska når de oppdager at Galadriel er Elronds svigermor, alle disse raringene som ser på universet med nye øyne og spinner videre på det Tolkien starta da han tilfeldigvis fant et blankt ark midt i en eksamensoppgave han skulle rette. Med min sedvanlige misantropi skjøvet til side har jeg nesten lyst til å klemme dem alle sammen.