Rokokkovampyr sist lørdag

Følte at jeg ikke fikk til håret og ga opp, og nå ser jeg på bildene at baksida,
der jeg ikke kunne se når jeg satte det opp, det har blitt perfekt.

Banzaicon var, som forventa, totalt fantastisk. Alle kule folk bør se åpningsshowet deres, forresten. Foredraget jeg hadde gikk temmelig bra, det hadde blitt skrevet historiske kostymer istedenfor viktoriansk drakthistorie på programmet, så jeg forandra på foredraget og hadde ei kjapp innføring i klær fra rokokko til edwardiansk tid istedenfor.

Det beste med connet skjedde faktisk utenfor - på lørdag var vi ute og spiste, og tilfeldigvis var det ei lita jente som hadde bursdagsfest på resturanten vi valgte. Hun fikk ta bilder sammen med gruppa vår, og så var det bursdagssang, og det var kjempemoro.

Å vite når man skal gi opp

Kun de røde stoffene altså.

Mindre enn ei uke før Banzaicon innså jeg at dagen det skulle være Time Travel Ball var dagen jeg egentlig ikke hadde tenkt å trekke i kostyme. Kunne ikke ha noe av det, så jeg satte i gang med en plan om en kveldskjole inspirert av denne kjolen fra 1912.

Stoffet ble kjøpt i Finland i fjor, som ble det ble skrevet om her.

Etter å ha brukt ei stund på å forstå mønsteret som kom med den hundre år gamle kjolen ga jeg opp og bestemte meg for å improvisere. Mønsteret til toppen kommer fra en vintage kjole jeg har hatt liggende ei god stund (det var greit å klippe den i stykker fordi den var horribel). Skjørtet er tegna til mine mål etter denne edwardianske tutorialen.

Basen til toppen er et tykkvevd bomullsstoff. Ble veldig fornøyd med hvor bra den sitter. Den har to spiler, en på hver side, som hjelper med hvor tettsittende den er. Frontparten draperte jeg velouren over med noe prøving (og feiling, siden dette er første gang jeg jobber med drapering), og sydde ned mens jeg så på film.

Skjørtet er kun nåla fast, så ikke se så alt for nøye på det.

Prosjektet ble starta mens jeg var på påskeferie, med fem dager igjen til con. Jeg mista en dag fordi flyet fra Andenes til Tromsø ikke gikk og vi var nødt til å kjøre isteden (åtte timer, hurra). Etter å ha panikksydd i to dager bestemte jeg meg for å ha på meg det edwardianske ensemblet fra i sommer og heller slappe av. Kjolen kan jeg gjøre ferdig til Shirocon den 20. april.

Jeg brukte heller dagen før jeg reiste til å sitte i stua, hvor det var sol og lyst og fint, og endte opp med å rulle rundt på det støvete golvet for å leke med kattene.

Også lagde jeg pannekaker som nesten resulterte i diabetes. Det var awesome.

Mer som selve Banzaicon kommer seinere, når jeg har fått bildene. I mellomtida kan dere se på hva som skjer når man tar ned oppsatt og tupert hår og det forsøker å overta verden.

Time Travel Trouble

Det blir Banzai i år også. Temaet de har valgt i år er Time Travel Trouble, som gjør at jeg vil passe sånn høvelig inn. Kostymene blir rokokkovampyr på lørdag og peredhilkjolen på søndag. Med mindre jeg ombestemmer meg.

Jeg kontakta arrangørene og spurte om de ville ha foredrag om viktoriansk drakthistorie. Og de sa ja.

Panelet er klokka 15.00 på søndag, i storsalen, ermagerd. Jeg skal prate om litt av hvert, stilhistorie og de ulike epokene i viktoriatida, dele noen tips jeg har plukka opp veien, samt vise hva som er under et seinviktoriansk ensemble og hva som gir klærne strukturen du vil at de skal ha (dette kommer til å bli virkelig skandaløst), og snakke litt om hvordan man kan bruke viktoriatida som inspirasjon til f. eks. damppønk eller lolita.

Jeg skal også være dommer i stilkonkurransen, det kommer til å bli moro, gleder meg virkelig.

Tenkte jeg skulle gå i mot bloggerkonvensjoner og heller vise litt av rotet som har dukka opp rundt meg. Dette er skrivebordet mitt, som i det siste har vært mer sybord. Har noen skisser hengende, en viktoriansk versjon av Lokes kostyme fra Avengers som jeg virkelig har lyst på men ikke har lyst til å sy (fordi det vil bli jævlig), og hovedideen til neste års Desu, som er ørlite superhemmelig. Vampyrkjolen kan såvidt skimtes til venstre, og er ikke det pene sko? Ingen anelse om hvor jeg skal bruke dem, jeg kan knapt gå i dem.

Kostymemessig er det eneste som gjenstår før Banzai å stryke peredhilkjolen. Det grønne linet krøller seg så fort man ser på det. Kjolen er mye omsydd siden Hobbitpremieren, ny krage (som det tok en del banning til for å få til), fiksa beltet, og jeg har fått tak i alveører til den - jeg har bestilt et par slike ører i metall siden jeg kun er halvalv. Vampyrkostymet har vært ferdig siden Allehelgen, så det trenger jeg ikke å tenke på, og det er bra, for denne uka vil gå bort i å jobbe med arbeidskrav og essay om den amerikanske romantikken og bare, neeei, jeg vil ikke.

Så feminister kan ikke ha på seg korsett?

Det har kommet opp en del kommentarer om korsett i det siste. Jeg holder på å sy et nytt, så. De fleste kommentarene har vært de vanlige; hvor skadelige de er og hvordan dronning Maud liksom skulle ha operert bort ribbein for å bli tynnere, og hvor fort man besvimer bare man får det på. Alt dette er standard og jeg er godt vant til å si at sånn er det ikke, seriøst fem minutters research ville vært nok til å finne ut hvordan det virkelig er, og det plager meg ikke nevneverdig.

Så fikk jeg et uvanlig spørsmål som var verre å svare på. Hvorfor går jeg i korsett, er jeg ikke feminist?

Det er forståelig at de to kan være vanskelige å forene. Fra filmer og bøker er det lett å få et bilde av viktorianerne som strenge og tilknappa. Perioden er ikke akkurat kjent for åpenhet eller frigjøring, og kvinner hadde ikke stor frihet. I tillegg til dette var viktoriatidas kvinneklær for middel- og overklasse så upraktiske at krefter i samtida kjempa for fasjonabel reform. 

Så kan jeg være feminist, jeg som ikke har noe i mot å ha på korsett og, som ikke korsettet var forferdelig nok aleine, elsker høyhælte sko som det knapt går an å gå i? Selvfølgelig. 

Feminisme har lite å gjøre med stereotypen misandriske kvinne som står standfast på barrikaden uten BH, nekter å barbere noe som helst, og aldri ville så mye som tenkt på å sette ei tå innafor kjøkkenet. Hun finnes ikke.

Det blir feil å antagonisere alt som er feminint og støtte opp under det motsatte. Et slikt syn resulterer kun i nok ei rolle som må oppfylles. Bare på grunn av at én ekstrem er feil, betyr ikke at det er riktig å gå like langt ut i motsatt retning. Enhver står fri til å velge sin egen vei, enten det blir karriere eller hjemmeværende, bukser eller skjørt, sminke eller ikke - du står fri til å være feminin, androgyn, maskulin, midt i mellom eller alt på en gang.

Feminisme handler om å ha friheten til å ta sine egne valg.

Ingen bestemmer hva du skal gjøre. Det er ingen som tvinger meg til å ha korsett på. Det er et eget valg. Jeg lar meg ikke undertrykke, jeg gir faen om hva du synes om det jeg har på meg eller ikke har på meg. Min kropp, mine regler. Det at jeg liker viktorianske klær betyr ikke at jeg automatisk liker det viktorianske kvinnesynet eller er for slaveri og barnearbeid for den saks skyld - like viktige politiske problemer i epoken.

Jeg er feminin og jeg er feminist. Tro meg, det går bare fint.

Vikingkappe

Blir en kort post i dag - dette er meg som begynner arbeidet på det første plagget noen noensinne har bestilt av meg. Jeg får sy, og får betalt for det. Det føles nesten magisk.

Linstoffet her skal bli for til ei sort ullkappe med hette. Blir bra.

The Runaway Horses

Dette er ørlite kjempekult og det har å gjøre med kostymer og skriving, så jeg veit ikke hvorfor jeg har glemt å poste om det (annet enn begynnende Alzheimer),  men uansett:

Source

I fjor høst ble jeg kontakta av en illustratør som ville bruke et av de viktorianske bildene jeg har lagt ut på Tumblr. Jeg sa okei, selv om jeg var overraska over hvilket bilde det var (det er ikke et av de fineste jeg har tatt), og så skjedde dette. Bildet mitt er på ei bok som ble publisert i Sør-Afrika. Mildt sagt uventa.

Boka er satt under Boerkrigen i Afrika og følger en familie som slites av krigen. Jeg har fått en kopi, men så langt har den ikke blitt lest enda. (I løpet av jula hadde jeg planer om å pløye gjennom minst halve leselista mi, men Egil Skallagrimssons saga var vanskelig å komme seg gjennom, også gikk det ikke.)

Litt revolusjonær

Her er hva jeg satte sammen for Les Mis. Vi var ikke på premieren fordi filmen ikke gikk i Tromsø den attende, dumme filmfestival, så det ble til at vi dukka opp på barrikaderte oss inne på ei tilfeldig visning.

Klærne er fra Fretex. Gikk bortover med et planlagt fargekart jeg kunne leve med (brunt, grått - jordfarger og rødt til kontrast, fordi rødt er blod fra sinte menn lissom), også hadde jeg en slags plan om bukser, jakke, skjorte og vest. Det gikk temmelig bra. Vesten ble det ikke noe av, jeg fant ikke en som passa, men jeg klarer meg uten. (Det er ingen i dag som reagerer på at skjorta vises - selv om jeg tror den kanskje var ansett som undertøy på denne tida, ihvertfall blant overklassen.)

Fant ikke skjerfet jeg hadde tenkt å bruke i halsen, så jeg røska ei skjorte fra hverandre og fant ut at den passa bedre. (Alle klærne jeg eier blir til slutt enten gitt bort eller kannibalisert i et kostyme...)

Jakken ligner litt på fangedraktene de hadde på Hålogaland Teater. Den er i lin, så alt jeg trengte å gjøre var å klippe opp noen sømmer og ha den i vask - et voila, raknende kanter. Og jeg kunne ikke dy meg for å tegne på fangenummeret.

Jeg lagde en enkel tricolor i revolusjonære farger. De var brukt i den franske revolusjonen før de ble et merke for de som gikk litt over streken og var ravende revolusjonære og radikale, men de ble brukt i filmen (som forresten ikke omhandler den franske revolusjonen, men en som kom omtrent tredve seinere), så jeg syntes det var greit. Tutorial her. Lag deg en tricolor, stjel et brød og bygg en barrikade i hagen.

Filmen hadde sine gode og mindre gode ting. (Javerts frakk var ikke heilt til min standard.) Karakterene virka mer realistiske enn de er på scena. Kameraet hvilte ganske nært på dem.

Jeg skulle ikke gråte. Jeg holdt på å begynne et par ganger, men holdt det inne - heilt til den nye scena med Javert og Gavroche, og bare, da øste alt ut. I sluttscena var det fossefall, det var øyeblikk jeg ikke kunne se kinolerretet, det er bare så trist og fint - jeg tenkte på å lage lommetørkle til kostymet, men det glemte jeg. Folk tror at musikalfans er folk som liker lystige stykker med stepping og dansing og glitter og fjas... Alle musikalene jeg liker er død og tristesse, tårer, blod og mer død. Nå skal jeg gå og gjemme meg, jeg ble trist av å tenke på epilogen i Les Mis.