Time Travel Trouble

Det blir Banzai i år også. Temaet de har valgt i år er Time Travel Trouble, som gjør at jeg vil passe sånn høvelig inn. Kostymene blir rokokkovampyr på lørdag og peredhilkjolen på søndag. Med mindre jeg ombestemmer meg.

Jeg kontakta arrangørene og spurte om de ville ha foredrag om viktoriansk drakthistorie. Og de sa ja.

Panelet er klokka 15.00 på søndag, i storsalen, ermagerd. Jeg skal prate om litt av hvert, stilhistorie og de ulike epokene i viktoriatida, dele noen tips jeg har plukka opp veien, samt vise hva som er under et seinviktoriansk ensemble og hva som gir klærne strukturen du vil at de skal ha (dette kommer til å bli virkelig skandaløst), og snakke litt om hvordan man kan bruke viktoriatida som inspirasjon til f. eks. damppønk eller lolita.

Jeg skal også være dommer i stilkonkurransen, det kommer til å bli moro, gleder meg virkelig.

Tenkte jeg skulle gå i mot bloggerkonvensjoner og heller vise litt av rotet som har dukka opp rundt meg. Dette er skrivebordet mitt, som i det siste har vært mer sybord. Har noen skisser hengende, en viktoriansk versjon av Lokes kostyme fra Avengers som jeg virkelig har lyst på men ikke har lyst til å sy (fordi det vil bli jævlig), og hovedideen til neste års Desu, som er ørlite superhemmelig. Vampyrkjolen kan såvidt skimtes til venstre, og er ikke det pene sko? Ingen anelse om hvor jeg skal bruke dem, jeg kan knapt gå i dem.

Kostymemessig er det eneste som gjenstår før Banzai å stryke peredhilkjolen. Det grønne linet krøller seg så fort man ser på det. Kjolen er mye omsydd siden Hobbitpremieren, ny krage (som det tok en del banning til for å få til), fiksa beltet, og jeg har fått tak i alveører til den - jeg har bestilt et par slike ører i metall siden jeg kun er halvalv. Vampyrkostymet har vært ferdig siden Allehelgen, så det trenger jeg ikke å tenke på, og det er bra, for denne uka vil gå bort i å jobbe med arbeidskrav og essay om den amerikanske romantikken og bare, neeei, jeg vil ikke.

Så feminister kan ikke ha på seg korsett?

Det har kommet opp en del kommentarer om korsett i det siste. Jeg holder på å sy et nytt, så. De fleste kommentarene har vært de vanlige; hvor skadelige de er og hvordan dronning Maud liksom skulle ha operert bort ribbein for å bli tynnere, og hvor fort man besvimer bare man får det på. Alt dette er standard og jeg er godt vant til å si at sånn er det ikke, seriøst fem minutters research ville vært nok til å finne ut hvordan det virkelig er, og det plager meg ikke nevneverdig.

Så fikk jeg et uvanlig spørsmål som var verre å svare på. Hvorfor går jeg i korsett, er jeg ikke feminist?

Det er forståelig at de to kan være vanskelige å forene. Fra filmer og bøker er det lett å få et bilde av viktorianerne som strenge og tilknappa. Perioden er ikke akkurat kjent for åpenhet eller frigjøring, og kvinner hadde ikke stor frihet. I tillegg til dette var viktoriatidas kvinneklær for middel- og overklasse så upraktiske at krefter i samtida kjempa for fasjonabel reform. 

Så kan jeg være feminist, jeg som ikke har noe i mot å ha på korsett og, som ikke korsettet var forferdelig nok aleine, elsker høyhælte sko som det knapt går an å gå i? Selvfølgelig. 

Feminisme har lite å gjøre med stereotypen misandriske kvinne som står standfast på barrikaden uten BH, nekter å barbere noe som helst, og aldri ville så mye som tenkt på å sette ei tå innafor kjøkkenet. Hun finnes ikke.

Det blir feil å antagonisere alt som er feminint og støtte opp under det motsatte. Et slikt syn resulterer kun i nok ei rolle som må oppfylles. Bare på grunn av at én ekstrem er feil, betyr ikke at det er riktig å gå like langt ut i motsatt retning. Enhver står fri til å velge sin egen vei, enten det blir karriere eller hjemmeværende, bukser eller skjørt, sminke eller ikke - du står fri til å være feminin, androgyn, maskulin, midt i mellom eller alt på en gang.

Feminisme handler om å ha friheten til å ta sine egne valg.

Ingen bestemmer hva du skal gjøre. Det er ingen som tvinger meg til å ha korsett på. Det er et eget valg. Jeg lar meg ikke undertrykke, jeg gir faen om hva du synes om det jeg har på meg eller ikke har på meg. Min kropp, mine regler. Det at jeg liker viktorianske klær betyr ikke at jeg automatisk liker det viktorianske kvinnesynet eller er for slaveri og barnearbeid for den saks skyld - like viktige politiske problemer i epoken.

Jeg er feminin og jeg er feminist. Tro meg, det går bare fint.

Vikingkappe

Blir en kort post i dag - dette er meg som begynner arbeidet på det første plagget noen noensinne har bestilt av meg. Jeg får sy, og får betalt for det. Det føles nesten magisk.

Linstoffet her skal bli for til ei sort ullkappe med hette. Blir bra.

The Runaway Horses

Dette er ørlite kjempekult og det har å gjøre med kostymer og skriving, så jeg veit ikke hvorfor jeg har glemt å poste om det (annet enn begynnende Alzheimer),  men uansett:

Source

I fjor høst ble jeg kontakta av en illustratør som ville bruke et av de viktorianske bildene jeg har lagt ut på Tumblr. Jeg sa okei, selv om jeg var overraska over hvilket bilde det var (det er ikke et av de fineste jeg har tatt), og så skjedde dette. Bildet mitt er på ei bok som ble publisert i Sør-Afrika. Mildt sagt uventa.

Boka er satt under Boerkrigen i Afrika og følger en familie som slites av krigen. Jeg har fått en kopi, men så langt har den ikke blitt lest enda. (I løpet av jula hadde jeg planer om å pløye gjennom minst halve leselista mi, men Egil Skallagrimssons saga var vanskelig å komme seg gjennom, også gikk det ikke.)

Litt revolusjonær

Her er hva jeg satte sammen for Les Mis. Vi var ikke på premieren fordi filmen ikke gikk i Tromsø den attende, dumme filmfestival, så det ble til at vi dukka opp på barrikaderte oss inne på ei tilfeldig visning.

Klærne er fra Fretex. Gikk bortover med et planlagt fargekart jeg kunne leve med (brunt, grått - jordfarger og rødt til kontrast, fordi rødt er blod fra sinte menn lissom), også hadde jeg en slags plan om bukser, jakke, skjorte og vest. Det gikk temmelig bra. Vesten ble det ikke noe av, jeg fant ikke en som passa, men jeg klarer meg uten. (Det er ingen i dag som reagerer på at skjorta vises - selv om jeg tror den kanskje var ansett som undertøy på denne tida, ihvertfall blant overklassen.)

Fant ikke skjerfet jeg hadde tenkt å bruke i halsen, så jeg røska ei skjorte fra hverandre og fant ut at den passa bedre. (Alle klærne jeg eier blir til slutt enten gitt bort eller kannibalisert i et kostyme...)

Jakken ligner litt på fangedraktene de hadde på Hålogaland Teater. Den er i lin, så alt jeg trengte å gjøre var å klippe opp noen sømmer og ha den i vask - et voila, raknende kanter. Og jeg kunne ikke dy meg for å tegne på fangenummeret.

Jeg lagde en enkel tricolor i revolusjonære farger. De var brukt i den franske revolusjonen før de ble et merke for de som gikk litt over streken og var ravende revolusjonære og radikale, men de ble brukt i filmen (som forresten ikke omhandler den franske revolusjonen, men en som kom omtrent tredve seinere), så jeg syntes det var greit. Tutorial her. Lag deg en tricolor, stjel et brød og bygg en barrikade i hagen.

Filmen hadde sine gode og mindre gode ting. (Javerts frakk var ikke heilt til min standard.) Karakterene virka mer realistiske enn de er på scena. Kameraet hvilte ganske nært på dem.

Jeg skulle ikke gråte. Jeg holdt på å begynne et par ganger, men holdt det inne - heilt til den nye scena med Javert og Gavroche, og bare, da øste alt ut. I sluttscena var det fossefall, det var øyeblikk jeg ikke kunne se kinolerretet, det er bare så trist og fint - jeg tenkte på å lage lommetørkle til kostymet, men det glemte jeg. Folk tror at musikalfans er folk som liker lystige stykker med stepping og dansing og glitter og fjas... Alle musikalene jeg liker er død og tristesse, tårer, blod og mer død. Nå skal jeg gå og gjemme meg, jeg ble trist av å tenke på epilogen i Les Mis.

Revolusjon! (Kostymeprat)

I morra er det Norgespremiere på Les Mis - ihvertfall for dere som ikke bor i en by som akkurat nå avholder internasjonal filmfestival som tiltrekker seg en masse pseudosofistikerte vitere og okkuperer kinoen med kunst. (KOM DERE UT OG GI MEG HOBBITEN TILBAKE!)

Selv må jeg vente til mandag for å se den. Det gjør ingenting, for da har jeg forhåpentligvis tid nok til å raske sammen et revolusjonært kostyme - hurra for impromptu kostymeevents man hører om i siste liten.

Hålogaland Teater satte opp Les Mis sist høst. Det var en produksjon jeg likte veldig godt - fantastiske sangere, nydelig scene- og kostymedesign, for ikke å snakke om musikken. Men kostymene var best. (Siden HTs produksjon var den første jeg så av Les Mis har det blitt min kanon, som jeg synes musikalen skal være, så det blir interessant å se filmen.)


ALLE FOTO: OLA RØE

Handlinga i Les Mis strekker seg fra 1815-1832. Perioden 1820-1840 er for meg den keitete overgangen fra regentstid til tidlig viktoriatid, og jeg synes kjolene har fått det verste fra begge epokene. Kjolemidjen er plassert mellom empireliv og den naturlige midjen, skjørtefasongen et sted mellom stilren regentstid og 1840-tallets utallige underskjørt, og skjørtene ender som regel like rundt anklene. Man kan være så høyreist og slank man bare tvinger seg til, 1830-tallets kjoler gjør at man blir bitteliten og kompakt. Og ikke få meg til å snakke om kysene. Urghblargharf.

Men Anette Werenskiold, kostymedesigneren som står bak kostymene i HTs produksjon, har gjort en fantastisk jobb. Jeg har torturert romkamerater og venner med lange elskovserklæringer til kostymene, og hvis ikke du som leser klikker deg ut nå kommer du også til å få gjennomgå. (Løp mens du kan.)

Marius (Kristian Larsen), Jean Valjean (Jardar Johansen) & Cosette (Jenny Katz)
Kilde

Hovedpersonene har jeg ikke så mye å si om. De er høvelig rike. De har pene klær. Jean Valjean går fra fillete fangedrakt til å være borgermester. I motsetning til Thenardiers (forklarer dem litt lenger ned) gjør han klassehoppet med ørlite mer stil. Cosette går til vanlig i en enkel blå bomullskjole som speiler karakteren hennes i at den er praktisk og funksjonabel. (Cosette gjør ikke så mye ut av seg men hun er allikevel en viktig karakter. Men ikke overse henne til fordel for Eponine som er mer aktiv.)

Javert (Hoff Mittet) & Fantine (Ann Christin Elverum)
Kilde

Inspektør Javert er antagonisten i stykket. Hans Marius Hoff Mittet gjorde en veldig bra tolkning (bare hør her),  inspektøren var hovmodig, arrogant og heilt fantastisk. I løpet av musikalen kommer Javert på kant med de revolusjonære. Han blir holdt i sjakk av ei dame med pistol mens studentene er opptatt på barrikaden. Hun er redd mens hun sikter på ham - han ser det og smiler. (Herregud, din onde Satan, fortsett sånn.)

Hovedkostymet hans er en lang svart frakk, i ull tror jeg, med tilhørende flosshatt. Han gjør en veldig imponerende figur, og frakken er så pent sydd. Andre gang jeg var der ble jeg sittende i pausen og diskutere den sammen med en felles kul person som også hadde lagt merke til snittet. Så kule er vi.

Forandringene karakteren gjennomgår gjenspeiles i kostymet. Strenge, regelridende karakterer har en tendens til å være tilknappa, bokstavelig talt. (Bare tell knappene på Professor Slur i Harry Potter.) Mot slutten av andre akt har ikke den pertentlige Javert tatt seg bryet med å knappe opp frakken, som visuelt underbygger usikkerheten Javert føler etter alt han har trodd på har blitt rykka opp med rota.

Monsieur (Kristian Figenschow jr.) & Madame (Iren Reppen)
Kilde

Ekteparet Thenardier greier på et vis å være sleipe svindlere og de mest komiske karakterene i stykket. På slutten av stykket har de fått midlene til å kle seg dyrt, og så tramper de inn blant fiffen uten å legge folkeligheta av seg. Det vises ikke på bildet, men den mannlige Thenardier har på seg rosa sløyfer på skoene. You look fab, darlings. 

Perfekt julegave, altså

Tante, du husker kanskje at da du nevnte denne serien reagerte jeg med edder og galle og snakka generelt veldig stygt om den, så man kan trygt si at jeg ikke liker den. Og jeg har bitt negler så lenge jeg kan huske, så jeg trenger ikke neglelakk. Så tilgi det om jeg høres utakknemlig (det er jeg ikke, jeg kommer til å bruke leggvarmerne du sendte til de er forbi utslitte), men jeg følger ikke logikken din bak denne gaven.

(Ikke like jævlig som året jeg spurte etter Dracula og fikk Twilight, men.)