I morges var alt greit, jeg våkna ikke med alle spørsmålene som tårner seg opp foran meg nå. De har alltid vært her, men langt vekk, et sted i periferien hvor jeg ikke kunne se dem, men ta dem frem ett og ett og finne ut av delspørsmålene i eget tempo.
I morges visste jeg hvor jeg skulle hen. Nå er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å se enda et nytt år. Jeg er ikke sikker på om det er verdt det, pro og contra vurderes fortløpende.
Kanskje alt kun er lavt blodsukker. Jeg var trøtt, så jeg sov en halvtime. Verden virka litt lysere da jeg våkna med iskalde skuldre og en pus i fotenden av senga, selv om sola ikke har vist seg siden seint i november.
Etter at jeg hadde vært på butikken og kjørte hjem i januarmørket fikk jeg for meg at veien like foran bilen ikke eksisterte. Jeg slo langdistanselysene på, og veistripene, fartsskiltet, skiltet som viser at forkjørsveien ender akkurat her, dukka opp. Disse skiltene har stått lengre enn jeg har levd, sikkert. De lyste opp.
Jeg har en verden av valg. Jeg trenger skilt, jeg veit ikke hva jeg vil.
En tåke hvor verden føles fulstendig abstrakt og tankene opererer i samme hastighet som sirup. Kjenner følelsen.
SvarSlettBli forsker.